cover

Can't Stop Laughing

Andi Almqvist & The Employees

CD (2005) - Rootsy / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Folk / Americana / Deltablues / Ragtime / Country

Spor:
Big Bad Black Dog Blues
Boneyard Blues
Can't Stop Laughing
The Devil Is a Girl
Weekend Trip to Hell
Deadbeat
Rain
Black Train
The Old Gal and the Fat Man
San Pedro Sula
Exit Song

Referanser:
John Campbell
Chris Whitley
William Elliott Whitmore
Jake La Botz

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En svensk John Campbell

Nykommeren Andi Almquist maler blå, stemningsfylte bilder ved hjelp av enkle midler, og resultatet er en ærlig og intensiv plate.

Andi Almquist er et nytt navn for meg, men fra presseskrivet fremkommer det at han lenge har vært "en skjult skatt i Malmøs musikkliv". Dette er uansett hans første album. Musikalsk ligger Can't Stop Laughing i landskapet mellom Chris Whitley og John Campbell. Det vil si mye deilig akustisk slide og dempet elektrisk fingerpicking på den ene siden, og på den andre siden råere elektrisk slide og drønnende trommer spilt som om Gamle-Erik var i umiddelbar nærhet. Også stemmemessig er sammenligningen med Campbell relevant, siden Almqvist har en raspende, hes stemme som kler denne sjangeren meget godt. Det blir lissom noe voodoo-aktig over det hele, og det liker vi.

Instrumenteringen på plata er enkel, med basis på akustiske instrumenter og et lite, ukomplisert trommesett. Tidvis dropper et trekkspill og orgel innom. Noen bass finnes ikke – det er de to gitaristene som bygger rytmene ved hjelp av en intrikat samspill mellom diverse akustiske gitarer og elektrisk gitar. Koblet med et tørt og nøkternt lydbilde fungerer det veldig bra i denne settingen og danner bakgrunn for en særegen stemning som varer plata gjennom.

Det begynner med punkete, harde rytmer i Big Bad Black Dog Blues, der Almqvist i dommedags modus maner frem marerittaktige bilder om død og fordervelse med sin spikermatte-stemme. Så glir det plutselig over i langt roligere Boneyard Blues som har en slags gospel groove med flerstemt koring og lang mer dempet komp. Tittellåta er nesten vakker der den bygges rundt en akustisk slide gitar, og Almqvist som synger om de vakre taperne som ler for ikke å gråte når alt går på tverke. Den oppløftende tittelen Weekend Trip to Hell skjuler en kjærlighetslåt av det mer kjedelige slaget, mens Deadbeat minner utrolig om den obskure, men herlige amerikanske folk/blues artisten Jake La Botz.

Rain er en vakker, morder ballade, komplett med pumpeorgel og akustisk piano. Den understreker bredden i Almqvists tilnærming til dette blå musikalske landskapet, der det alltid er mørkt og relativt lite rungende latter. Dette er, som den observante leser vil ha skjønt, ikke en plate å bli glad av. Men det er fullt mulig å bli glad i den, for det er tvers igjennom kvalitet som leveres. Nydelige The Old Gal and the Fat Man får meg til å tenke på salige Townes Van Zandt, og det i seg selv er et kvalitetstegn. Både den snurrige teksten og låtstrukturen som veksler mellom det mollstemte, leie og det oppløftende i en og samme låt er typisk for den store Texas-poeten.

Jeg liker denne skiva og kommer til å sette den på i mørke stunder og lyse stunder når sola begynner å gå ned og det er tid for å trekke inn og skjenke seg litt brunt brennevin. En veldig hederlig debut fra Andi Almqvist, dette. Kult cover også, forresten.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo