cover

Diorama

Silverchair

CD (2002) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Hardrock / Singer/songwriter / Post-grunge

Spor:
Across The Night
The Greatest View
Without You
World Upon Your Shoulder
One Way Mule
Tuna In The Brine
Too Much Of Not Enough
Luv Your Life
The Lever
My Favourite Thing
After All These Years

Referanser:
Lifehouse
Soundgarden
A Perfect Circle
Jeff Buckley
Sneaker Pimps

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Transit

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Australske Silverchair har fått alderen sin slengt i trynet utallige ganger og tålt utrolig mye tyn siden den millionselgende debuten Frogstomp i 1995. Snittalderen i besetningen var den gang 15 år(!), og skiva ble liksom den ultimate manifestasjonen på at Nirvanas arv hadde gått over i det allment akseptable og kommersielle. Det ble egentlig bare verre og verre etter hvert som de slapp Freak Show og Neon Ballroom, uten å se at de selv bidro til å forflate sitt eget næringsgrunnlag. Det er er på grunnlag av dette at det er så forbanna moro å høre det strålende åpningssporet Across The Night på Diorama, Silverchairs første langspiller på tre år. Hører du det? Den sprø, cembalo-aktige lyden fra et harpsichord? Veldig Beach Boys, er det ikke?

Her har det skjedd ting. Pokker heller, jeg sitter faktisk og ler i fryd over det jeg hører. Det blir bare enda morsommere når jeg kikker inn i cover-heftet der navnet på en virkelig gammel ringrev dukker opp; Van Dyke Parks, en lett obskur låtsnekrer og orkesterarrangør med flere rariteter på CVen enn man ville tro var mulig uten å bli mer kjent. I denne CVen vil du finne såpass forskjellige navn som The Byrds, T-Bone Burnett, Laurie Anderson, Randy Newman, Tim Buckley, pluss en drøss andre, og selvfølgelig... Brian Wilson. På bakgrunn av denne lista er det nok flere som stusser på koblinga Parks og Silverchair. Meg for eksempel. Tillat meg å fundere litt på dette i all offentlighet.

Dette er hva jeg tror har skjedd: Låtskriver og vokalist Daniel Johns er i dag 22 år. Jeg tipper at han i de tre siste årene siden forrige utgivelse har forstått at han er ung, at han har tillatt seg å vokse, samtidig som han hørt mye musikk, MYE musikk innen flere genre. Han har funnet nye verktøy; orkesterarrangering, sofistikerte sammensetninger av akkorder, vokalharmonier, nye måter å bearbeide tekstene over i det vokale på - ikke for rip-off, men for å realisere egen musikalitet, med innlevelse. Med ungdommelig, sjarmerende iver har han omfavnet dem alle, filtrert eget materiale gjennom dem og kastet det ut igjen i form av et sett inspirerte låter som skrever over og, ikke minst, klarer av flere genre. Når alt kommer til alt var det nok ikke så dumt å henge seg opp i Kurt Cobain i ung alder - det viktigste er nok at Johns tydeligvis har klart å se at veien videre til andre intense singer/songwritere innen andre genre (f.eks. Jeff Buckley) i grunnen er ganske kort for de som har et litt våkent øre.

Neste merkelige kobling er Silverchair og produsenten David Bottrill (Peter Gabriel, King Crimson, Tool). Bottrill viser faan til ryggrad ved å satse så mye på et band som har hatt en så nedadgående kurve fram til forrige album, men i bunn og grunn handler det nok om at han, i likhet med Parks, har hørt at Johns' materiale har et genuint spennende og godt potensiale å jobbe på. Sammen hjelper de Silverchair med å ta omtrent den samme genremessige u-svingen som Sneaker Pimps tok med sin Splinter, der de kleisa talentene sine inn i et mer svulstig og orkestralt lydbilde, komplett m/crooning. Fullt så tunge i humøret blir dog ikke Silverchair. Snarere frodige, vil jeg si. Johns har gjennom hele prosessen sittet sammen med Bottrill for å skru lyden mot det han i egne ord tror vil bli en magisk plate. Med respekt og oppriktig interesse har han observert Parks' innspill til orkestrale arrangementer, for til slutt å kaste seg ut i arrangør-gamet selv. Komplekse akkorder og mer uortodokse vokaltonevalg i Bacharachs ånd overlapper her nesten overraskende godt med brutale Sabbath-riff à la Soundgarden, som i One Way Mule og The Lever. Neida, grungen er ikke helt borte fra repertoaret (det er til og med et skjult lite spor her), den er bare blitt så mye mer interessant nå som den har fått flere nyanser å spilles mot.

Javel, Soundgarden i midten, Beach Boys i starten, og noe som kan likne REM i de avsluttende klavertonene. Bra spenn det, ikke sant? Men det er mer. The Greatest View hviler tungt på et riff som like godt kunne kommet fra Billy Howerdels A Perfect Circle, men lener seg mer mot folk-rockerne Lifehouse i vokalbitene. Røff i kantene, deilig og representativt melodiøs i refrenget, låta må jo være et perfekt singelkutt. Lifehouse er for øvrig det bandet Silverchair nå refererer mest til, slik som i Without You, World Upon Your Shoulder og Too Much Is Not Enough, mens Tuna In Brine får meg til å tenke at dette er lyden av Jeff Buckley over det pompøse orkesterarrangementet til en Disney-animasjon. I sum blir det en meget imponerende og voksent leken skive som man vanskelig kunne gjette kom fra tre grungere i Australia.

Diorama er lyden av tre unge menn som boltrer seg i populærmusikkens historie med både bevissthet og følelser intakt. Diorama kan nok finne på å kreve litt mer av gamle tilhengere av bandet, men yngre sjeler som klarer å henge med har mye å vinne. I beste fall kan de også finne på å få åpnet noen av veiene som ledet opp til den tyngre delen av rocken. Sånn sett kan man faktisk si at Silverchairs nærvær i 2002 er litt viktig.

PS: CDen inneholder en kort men interessant dokumentar med bandets kommentarer fra innspillingen av Diorama. Et forbilledlig tiltak som flere artister burde unne fansen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica

(Cold Spring)

Nyfolk fra England der kornet hylles, solen dyrkes og de romantiske idealer fra May Day til Harvest Festival feires.

Flere:

Silverchair - Diorama
Thomas Dybdahl - Science