cover

Volta

Björk

CD (2007) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronika

Spor:
Earth Intruders
Wanderlust
Dull Flame of Desire
Innocence
I See Who You Are
Vertebrae by Vertebrae
Pneumonia
Hope
Declare Independence
My Juvenile

Referanser:
Timbaland
Yoko Ono

Vis flere data

Se også:
Debut - Björk (1993)
Post - Björk (1995)
Homogenic - Björk (1997)
Volumen - Björk (1998)
Vespertine - Björk (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fantastisk fantastisk/fantastisk dårlig

Björk + Timbaland + Antony = oppskrift på suksess. Nesten.

Jeg pleide å hate Björk. Mitt første møte med den islandske alven fant sted gjennom et av de mange påtatt kule musikkprogrammene på NRK på 80-tallet. Navnet på programmet har jeg glemt, men Björk, da som en del av Sugarcubes, gjorde varig inntrykk der hun svevde foran et merkelig oransje fly som jeg ut fra sangteksten gjetta meg til het Regina. Min fem år eldre søster var fra seg av begeistring, men selv synes jeg bare dama og sangen i seg selv var fryktelig, fryktelig irriterende. Hvorfor noen skulle ha lyst til å kjøpe en hel plate med dette mennesket var hinsides min fatteevne. Til mitt forsvar, jeg var på dette tidspunktet ti år, og ennå hjelpeløst forelsket i Morten Harket. Jeg hadde altså mye igjen å lære.

Etter noen år tok jeg heldigvis til vettet, og Björksamlingen står nå komplett i hylla. Jeg har ikke likt alt hun har gitt ut like godt, (Debut, Post og Vespertine er for meg evige høydepunkt i Björks karriere, mens Medulla og jeg aldri ble så gode venner.) men det har alltid vært et interessant bekjentskap, og som stadig evner å overraske meg.

Noe av det som har gjort det så spennende å følge Björk, er hennes stadige reinkarnasjoner av seg selv. Hver ny plate blir fulgt av en egen karakter, en "ny versjon" av Björk. På Homogenic fremstod hun i streng, japanskinspirert skikkelse, på Vespertine mystisk og sensuell. På hennes siste utgivelse Volta fremstår Björk imidlertid i sin mest merkelige skikkelse så langt, en slags krysning av en særdeles fargerik hobitt og leketøysklassikeren Mrs. Potatohead. Når coveret åpnes forsvinner imidlertid hobbitt-poteten, til fordel for en skikkelse som gir i alle fall meg assosiasjoner til Baba Yaga, den slemmeste av de slemme heksene i russiske folkeeventyr. Med det blir også linken mellom karakteren og musikken tydeligere. Björk har denne gangen tydeligvis tatt noen skritt tilbake, og hentet inspirasjon fra sin egen backatalog, da nærmere bestemt den beatsdrevne Debut. Heldigvis er dette alt annet enn gamle sanger om igjen. Beatsene er denne gangen langt mer tribal-inspirerte, og den til tiden nærmes manisk happye vibben fra Debut er her helt borte, erstattet av en langt mørkere, mer truende stemning. Man spøker ikke med Baba Yaga.

Volta åpner særdeles sterkt, med kanskje noe av det beste vi har hørt fra Björk på lenge. Førstelåta, den Timbaland-produserte Earth Intruders, full av lydefekter som mest av alt minner om et sjøslag/fylleslag på høygir, er en av platas absolutt sterkeste låter. Nesten absurd catchy er dette en låt som setter seg i øret (og på hjernen for den saks skyld) ved første gjennomlytting. Ekstrapoeng utdeles for en særdeles elegant og minimalistisk synth-xylofon, og det er også svært gøy å høre Timbaland tre utenfor det mer mainstream pop-landskapet han til nå hovedsakelig har bevegd seg innenfor.

Platas andre Timbaland produksjon Innocence er, kanskje ikke overraskende, som førstelåten Earth Intruders, et av Voltas mest dansbare spor. Her er det rytmesporet, med sin M.I.A.-lignende eklektiske miks av instrumenter, som inntar hovedsetet. Skranglete, vindskjevt, stygg-pent og rett og slett veldig, veldig bra. En stor hit på norske dansegulv blir nok Innocence aldri. Til det er dens stopp-start-igjen beats alt for kompliserte. Men, at den kommer til å bli en hit på flere enn bare min iPod? Meget sannsynlig.

Majestetiske The Dull Flame of Desire blir et annet av Voltas store høydepunkt. Omkranset av truende, Shining-lignende (filmen, ikke bandet) messinginstrument, snirkler låten, med tekst av den russiske dikteren Fyodor Tyutchev, seg gjennom øregangene, og rett inn i ryggmargen, mens et repetitivt, nærmest hypnotisk rytmespor sakte men sikkert skyver låta mot massesuggesjonens rand. Imidlertid er det et særdeles genialt valg av duettpartner, her i form av Antony and the Johnsons' Antony Hegarty, som er med på å løfte låta til de helt store høyder. Hegartys skjøre, intenst vakre stemme, og ikke minst hans tilbakeholdende vokale stil kler låta svært godt, og skaper en fantastisk kontrast til det dystre brass-arrangementet, samt Björks mer løsslupne vokalteknikk. Hjerteskjærende og intenst vakkert.

Som alltid på en Björk-plate, er lydbildet komplekst, lag-på-lag på enda et lag, og nesten uoversiktlig. Men bare nesten. Volta er ei plate som trenger flere gjennomlyttinger for å lage orden i det tilsynelatende kaoset, og skape sammenheng mellom låtene. Men, den er også ei plate som fortjener litt ekstra oppmerksomhet, da den vokser med hver eneste runde i CD-spilleren og bare blir bedre og bedre. Og bedre. Dermed blir det ekstra trist å se plata reglerett falle sammen mot slutten, og ende i en pøl av kjedelige melodier, harpevariasjoner og ikke minst, Voltas klart dårligste låt, den Lydia Lunch-liknende Declare Independence, så intenst aggressiv og anmassende at den gjorde lite annet for meg enn å gi meg hodepine.

Med dette blir da også Volta ei sterk, men også svært ujevn plate. Den inneholder de helt store høydepunktene, men dessverre også minst like store nedturer. Det som kunne, og kanskje burde ha blitt en maktdemonstrasjon i moderne popmusikk fra en av sjangerens desidert mest interessante artister, ender i stedet opp et sted sånn midt på treet. Til tider fantastisk fantastisk, til tider bare fantastisk dårlig. Etter endt gjennomlytting blir det derfor vanskelig å fri seg fra tanken på hva denne plata kunne ha vært, hvis bare ikke Björk hadde mista tråden underveis. Men man kan tydeligvis ikke få alt heller...

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Archie Bronson Outfit - Coconut