cover

Labyrinthes

Malajube

CD (2009) - City Slang / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
Ursuline
Porte
Disparu
Luna
Casablanca
333
Les Collemboles
Heresie Dragon De Glace
Le Tout-Puissant
Cristobald

Referanser:
Arcade Fire
The Decemberists
Stars
Broken Social Scene

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dans for voksne

Malajube er tilbake fra glemselen, med et album som puster kanadisk indierock, men aldri nok til å bli overlegent.

Malajube var et av de bandene som dukket opp da Montreal-hypen herjet som verst for noen år tilbake. I dragsuget av Arcade Fire, Wolf Parade og de andre kanadiske paddehattene, slo de gjennom i hjemlandet i 2006 med skiva Trompe-l'Oeil.

Med den skaffet de seg et såpass renommé at de blant annet ble booket til vår egen Øyafestival året etter. Men da hypen la seg, forsvant de igjen inn i indie-periferien, og har for alle andre enn spesielt interesserte vært et skrinlagt og nesten glemt kapittel i den kanadiske indie-popen. Men nå er de tilbake, tre år eldre. Og det merkes.

Der Trompe-l'Oeil hadde lekne poplåter med catchy hooks, fremstår Labyrinthes som et mer voksent album. Det er mer tålmodig, og her lekes det med flere uttrykk.

Den nesten sju minutter lange åpningslåta Ursuline setter umiddelbart standarden og åpner med et impresjonistisk pianoparti og bryter deretter ut i progga powerpop i beste Super Furry Animals-stil. Her er eksplosive melodier med massiv koring og stadige taktskifter som munner ut i et herlig svevende landskap. Derfra går turen videre til singelen, Porté Disparu. En burlesque-aktig og fengende poplåt, med et svulstig refreng der vokalist Julien Mineaus lyse partier høres ut som en blanding av Mews Jonas Bjerre og Sigur Rós' Jón Birgisson.

Selv om det er flere der ute som vil påberope seg større franskferdigheter enn tilsvarende på islandsk, holder det ikke med c-språk fra videregående i denne sammenhengen. Men i likhet med Birgisson, fungerer Mineaus luftige vokalbruk som et instrument, så godt som noe annet. Og det at man ikke får med seg et kvekk av hva det blir sunget om, gjør det hele, til å begynne med, bare mer eksotisk og lettere å kjøpe. Poprock på fransk med synthen som et slør i bakgrunnen. Assosiasjoner til Stereolab og Phoenix. Hva er det å ikke like, liksom?

Men det finnes også øyeblikk hvor man nesten føler seg snytt. I det sangen Casablanca virkelig er i ferd med å lette og ta deg med ut i prog-landskapet den lokker med, er den brått over. Og dette er i grunn en gjennomgangstone i flere av låtene også, at de lokker med noe som aldri helt innfrir. Det er rett og slett noe som mangler.

Eksplosiviteten og fargene som hyrden Ursuline spredte lovord om, finner man liksom aldri helt igjen. Dragon de glace leder opp til et fantastisk kult gitarriff, etter et ikke alt for spennende introparti og så vips, er det over. Det er i og for seg ikke noe galt i å kutte ned låtene og konsentrere godbitene i sylsmå doser, som Malajube gjør. Men det er bare det at det skal så utrolig lite til før man føler seg rundlurt.

I forhold til den forrige skiva, er dette mer moden popmusikk. Men som jeg ble fortalt under oppveksten, så er det lett å være voksen når du ikke har noen forpliktelser, og bare kan sende regninga videre. Det er derfor etter hvert også fristende å spørre seg selv om dette ville vært like kult om det ikke hadde vært for at de synger på fransk.

Mye surmuling påtross. Noen ganger må man bare ta ting for hva det er. Og i dette tilfellet er det fengende og god power-pop forkledd som prog-rock. Pophymnen Les Collemboles og den særs så drivende 333, er i likhet med Casablanca lysende høydepunkter og så gode i seg selv, at man nesten glemmer hva det egentlig var man savnet.

Og Super Furry Animals har bevist at de klinger like bra på walisisk, som på engelsk og da får vi tro det samme om Malajube. De er tross alt fra Canada. Men helt der oppe med The Furries, er de altså ikke enda.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Espers - Espers II

(Drag City)

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Flere:

Dizzee Rascal - Showtime
Beirut - Gulag Orkestar