cover

Bury the Square

Megafaun

CD (2008) - Table of the Elements / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell / Americana / Folk / Bluegrass

Spor:
Find Your Mark
Tired and Troubled
Where We Belong
His Robe
Drains
Lazy Suicide

Referanser:
Akron/Family
Sparklehorse
Bon Iver
The Dust Dive
O'Death
The Avett Brothers
Yonder Mountain String Band

Vis flere data

Se også:
Gather, Form and Fly - Megafaun (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Strangefolk, kinfolk, good folk

Huset på prærien der gospel, fjellfolk og bluegrass smelter sammen i et fritenkende kollektiv.

Jeg plukket frem denne unnselige, lille platen her forleden, som uten beskyttende omslag hadde sneket seg ned i en sprekk og gjemt seg utenfor min nærmeste rekkevidde. Megafaun sa meg egentlig ingenting, men musikken var umiddelbart svært tiltalende. Jeg noterte raskt Akron/Family og Bon Iver som et par referanser, lukket øynene og lot meg lett drive med gjennom de snaue 40 minuttene det tar å gjøre unna Bury the Square fra start til slutt.

Et par kjappe google-klikk senere og det viser seg at mine ører likevel ikke er så inngrodde. Megafaun er tre fjerdedeler av bandet som dro fra Eau Claire, Wisconsin og sørvestover til Durham for gjøre seg fete som DeYarmond Edison. Kortversjon: Frontfiguren møtte veggen, vendte hjem og buret seg inne i en hytte noen måneder. Hans navn er Justin Vernon aka Bon Iver, og ut av hytten kom For Emma, Forever Ago som rettmessig fikk en varm klapp på skulderen her på groove.no. De tre andre skjeggbusene ble værende i tobakksland, og det debuterende resultatet foreligger altså her, omtrent samtidig. Megafaun har allerede rukket å bli lagt merke til i enkelte kretser, de ble fanget opp av stilsikre Table of the Elements, og nevnte Akron/Family har tatt dem under sine vinger som oppvarmingsband på sine ferder.

Megafaun er anti-puristiske folkmusikere, progressive tradisjonalister og eksperimentvillige front-porch nytende rødnakker. Det er egentlig ikke så mye "freak" over deres folk, men desto mer menneskelig varme og jordnær troverdighet. Ved hjelp av finstemte vokalharmonier og en balansert, gjerne minimalistisk bruk av akustiske og elektriske instrumenter har de lagt godt grunnlag for å grave videre. Dette er ikke musikk som står stille eller som er heftet til et bestemt sted eller periode, men det er først og fremst rurale krefter som er i spill her. Megafaun kan således knyttes både til sørstatenes gospel, midtvestens melankoli og Appalachenes fjellfolk.

Nøkkelsporet på Bury the Square er 11 minutter lange Where We Belong, et stykke som viser mye av drivkraften i bandet. Den starter som en smådeppa banjodreven sak, ikke ulikt Bon Iver, før de to andre stemmene kommer flytende inn i lydbildet, etterfulgt av trommer og strykere som etter hvert druknes i sagende gitarfeedback og lar liksom hele låten bare bryte sammen. Denne anti-kommersielle holdningen gjennomsyrer mye av platen. Som på Tired and Troubled; en snål miks av sammenskrudde bluegrass-sanger filtrert gjennom noe båndsalat som ender opp i noe slags Konono #1-aktig hillbilly-himert.

Det finnes også mer konvensjonelle saker her. His Robe er relativt streit backwoods-gospel, mens Find Your Mark stikker seg frem som en delikat vokalcalypso med hendene utstrakt både mot Akron/Family og Animal Collective i det som er en iørefallende åpner, slik banjostompen Lazy Suicide er en avslutter som etterlater ønske om mer moro mens Phil Cook uler:

Lazy suicide, weak formaldehyde, you could wake up if you tried....

Med unntak av noe langdryge Drains er det lite latskap å spore her. Megafaun klarer å kombinere rotfaste tradisjoner med moderne eksperimentvilje uten at det virker påtatt "freaky". Ryktene skal ha det til at de er et aldeles fabelaktig liveband, og det ligger sterkere krefter latent i dette materialet enn det som kanskje kommer til overflaten her. Antydning til groovy jammer og duellerende banjosoloer vil vi ha mer av. Inntil noen tar til vettet og booker bandet hit, anbefales herved denne platen som en av årets bedre debuter, fra en av årets mest lovende nykommere.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

Stereolab - Sound-Dust
Kollwitz - Like Iron I Rust