cover

Blood/Candy

The Posies

CD (2010) - Rykodisc / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Powerpop / Indierock

Spor:
Plastic Paperbacks
The Glitter Prize
Licenses To Hide
So Caroline
Take Care Of Yourself
Cleopatra Street
For The Ashes
Accidental Architecture
She's Coming Down Again
Notion 99
Holiday Hours
Enewetak

Referanser:
Big Star
The Go-Betweens
Cheap Trick
Love Battery
Fountains of Wayne
The Hollies

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Staker opp kursen videre ved å gå tilbake til røttene

Retromoderne og eviggrønn powerpop, dog med litt antydning til mose.

Av og til kan livet kan være urettferdig. Det er en ubestridt sannhet som gjelder for de fleste, også alternative pop-grupper fra Seattle. Hvisk det lavt, men The Posies endte som regel i skyggen av Foo Fighters. I tillegg til å bli skylt på stranda av en vanvittig grunge-bølge i begynnelsen på 90-tallet. Der The Posies var smarte, var 'sinne' den nye vinen, og bandet holdt seg for seg selv i sitt eget soulfulle powerpop-univers. Men få kan bestride at de kan se tilbake på en omfangsrik karriere med stolthet. Ringo Starr covret Golden Blunders, bandet har samarbeidet med legenden Burt Bacharach og vokalist Ken Stringfellow turnerte sammen med REM. Deres klassiske utgivelser Frosting On The Beater og Amazing Disgrace samt singelen Flavor Of The Month står som bautaer i deres katalog. Så, etter fem års pause er The Posies tilbake med årets utgivelse Blood/Candy, den syvende i rekken.

Dette er fase to av deres karriere. Første fase kulminerte i en krangel mellom de to frontfigurene. Med stridsøksen begravd fulgte så 2005-utgivelsen Every Kind Of Light. Ta gjerne en lytt på den smått Pavement-aktige Anything And Everything fra nevnte skive - anbefales. Med en rekke sideprosjekter møtes medlemmene kun når lysten og overskuddet er der. Bevis: Etter kun ti effektive dager i studio, omringet av gold landskap og få adspredelser, ble Blood/Candy ferdigstilt i Spania. Det var kun arbeid, søvn og mat som sto på menyen. De har alltid ønsket å leke katt og mus med ulike musikalske genre, noe som kommer til uttrykk på Blood/Candy og dermed unngå å bli satt i bås som en dinosaur fra 90-tallet. Sangene kan framstå som solskinnspop, men lytt nøye så vil man merke seg lag av mørke undertoner.

Bandets låskrivere, Jon Auer og Ken Stringfellow, forteller at de ønsker fortsatt å låte som The Posies, men at enkelte sanger fant sin naturlige plass i et alternativt univers. Etterhvert som skiva skrider fram, åpenbarer det seg flere lag; både psykedeliske elementer og dissonante akkorder finner sin plass. Det var visstnok en naturlig prosess å utfordre seg selv, ifølge de to frontfigurene. Studiofasilitetene var en veritabel skattekiste av vintage gear, som ble benyttet til det fulle. Utfordringen blir å gjenskape noe av materialet live (bandet kommer til Norge i oktober). Men årets utgivelse lefler ikke med deres 'bread and butter', nemlig widescreen gitaranthems, med deres sedvanlige melodiøse vestkystharmonier. De er som den stilleste gutten i klassen, med sort belte i karate, som kan tillate seg å fremstå som både sjenerte og store i kjeften.

Plastic Paperbacks er første sang ut. Bandets første livstegn på mange år er inderlig piano, trillende vokallinjer og gitarøs badet i solskinn. Punklegenden Hugh Cornwell setter sitt avtrykk, ovenpå en basslinje som kunne ha stammet fra nettopp punkens siste utånding. Den vevre stemmen til Kay Hanley fra bandet Letters Of Cleo hjelper til på skivas andre spor, The Glitter Prize. Her glitrer det i kledelig bakoverlent pop og innbydende vokal. Prototyp The Posies, kan vi vel nesten si. De får vokalhjelp av Lisa Lobsinger, fra Broken Social Scene, på Licenses To Hide. Ompa-rytmer (!) i refrenget, sukkersøt melodi og et start-stopp arrangement holder interessen oppe. I det hele tatt utgjør disse sangene en sterk åpning på skiva. So Caroline kunne ha funnet sin naturlige tilhørighet på Frosting-skiva. Cleopatra Street ønsker velkommen med en sjenert gitarlinje, insisterende maracas, elementer av synth, samt et midtparti som minner om Big Star. Taking Care Of Yourself er en av de raskere sporene på Blood/Candy, der Stringfellows vokal bryter ut i falsett i enkelte partier, mens sofistikerte akkorder løfter låta. Med andre ord, første halvdel har hooks, driv, anthems, vare vokalharmonier og spretne gitar-riff.

Midtveis ut i skiva tar sangene en mer eksperimentell og eklektisk retning. Science Fiction instrumentering som bjeller og løpske fløyter blir benyttet. Bandet har nevnt både filmmusikk fra 60-tallet, samt Sufjan Stevens og Jethro Tull som musikalske inspirasjonskilder. Kudos til bandet for å utfordre sine musikalske rammer, men i mine ører lykkes de ikke helt med dette neo-psykedeliske grepet. Det låter påtatt og retningsløst; hvis de hadde håpet på å menge seg med avant-garde ensembler anno 2010, typ Deerhunter, har de ikke lykkes. Noen spor blir dessuten for anonyme og mangler snert. Jeg savner tidvis også balansen mellom vokallyden fra de foregående skivene samt Auers muskuløse fuzz-akkorder i bunn. Produksjonen av Ken Stringfellows' pipes er rett og slett for polert, som resulterer i at det vindskeive drukner i den skinnende produksjonen.

Men alt i alt er dette et vellykket comeback. Et par låter til av She's Coming Down Again og So Caroline kaliber hadde løftet karakteren ett hakk til- og ikke minst siste sporet på skiva, Enewetak: (P)oppstemt, marinert i majestetisk gitar-feedback, som lener seg på fyldige vokallinjer. Mot slutten fader det plutselig inn et Beach Boys-aktig tema spilt på orgel, tett opp til klassikeren God Only Knows; en homage til pop-mesteren, en kledelig avslutning og et høflig nikk til en av deres største inspirasjonskilder.

Blodfansen kan trygt kjøpe skiva!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fleet Foxes - Helplessness Blues

(Bella Union)

Årets tema er mørkare og har meir smertefulle linjer. Men varmen, harmonien og den uimotståelige folktonen frå siste er slett ikkje blitt forkasta.

Flere:

The Fall - Reformation Post TLC
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground