cover

The Way Up

Pat Metheny Group

CD (2005) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Rock / Latino

Spor:
Opening
Part One
Part Two
Part Three

Referanser:
Mike Stern
Keith Jarrett
Béla Fleck & the Flecktones
Rudy Linka Quartet

Vis flere data

Se også:
First Circle - Pat Metheny Group (1984)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


På vei oppover

Pat Metheny og Lyle Mays sikter mot nye høyder.

I 1977 dannet en amerikansk jazzgitarist et band og kalte det opp etter seg selv. Siden den gang har plater signert Pat Metheny Group (PMG) rullet ut i et forholdsvis jevnt tempo. Den siste var i butikkene i januar i år, heter The Way Up, og skiller seg ut i mengden.

Enhver som har lånt øre til jazz har nok mest trolig hørt om musikeren og låtskriveren Pat Metheny. Dette kan ha flere årsaker, men hans virtuositet og utallige utgivelser med mange besetninger gjør at dette er en fyr man legger merke til. Det bemerkelsesverdige er at han opptrer nærmest som en tosidig musiker; når han jobber med Lyle Mays, og når han ikke gjør det. Og når han gjør det, er det Pat Metheny Group som gjelder. Mays er pianist i bandet og har vært med fra starten av. Han har hatt vel så stor rolle som Metheny selv med tanke på komponering og innflytelse i lydbildet, og med litt godvilje kan disse to sammenlignes med duoen Lennon/McCartney: De skriver sammen, de spiller sammmen, og de ser til og med forholdsvis like ut.

Når PMG er samlet, varieres det med en utvidet besetning fra plate til plate. Det begynte som kvartett, men i løpet av 80-tallet utvidet man med både perk og vokal, og lydbildet ble til tider kjempesvært. På The Way Up finner vi bassist Steve Rodby, som har vært med siden 1980; den yngre og svært dyktige trommisen Antonio Sanchez; Chuong Vu på trompet og vokal, og Gregoire Maret på munnspill. De to siste er ikke veldig fremtredende; Maret høres eksempelvis mest og best i en fem minutter lang solo midtveis. Både han og Vu er nye for denne utgivelsen, Sanchez har spilt i PMG siden Speaking of Now i 2002. I tillegg gjester to perkusjonister plata; David Samuels og Richard Bona. Sistnevnte er egentlig bassist, men nyttes her kun til perk og litt vokal - en stemme som for øvrig kan høres blant annet på Mike Sterns Voices.

En ting skal være klart: Pat Metheny Group er ikke som alle andre. De spisse trompet- og munnspillsimuleringene i tangentene og den ulende midilyden fra gitaren - pakket inn i et sofistikert rytmisk komp - kan lett virke skremmende på den forsiktige lytter. Jeg tror det er mye man må tolerere og venne seg til for å kunne nærme seg Pat Metheny Group. Når denne aksepten imidlertid er på plass, åpnes porten til en verden hvor man fritt kan bli revet med av de mange stemningene; hvor man fysisk kan gå berserk i det drivende kompet, og hvor man samtidig kan la seg fascinere av det nærmest narrative improvisasjonsarbeidet. Under en workshop på Moldejazz i 2001 uttalte Metheny nettopp det at når han improviserer, prøver han å gjøre det som om han forteller en historie. Dette er en filosofi og en bevissthet som kommer godt til syne i spillingen.

The Way Up er også annerledes sammenlignet med PMGs tidligere utgivelser. De spiller fortsatt jazz, de er fortsatt i sin egen lydboble, men de fremfører altså ikke låt for låt. Denne plata er skrevet som ett helt verk, en vendig fra vår komponistduo Metheny/Mays som kan oppfattes litt uventet. Stykket er delt opp i fire deler, henholdsvis kalt Opening og Part One til Part Three, noe man gjerne kan kalle en modernisert benevnelse av termene overture og movements. Likevel beholdes det særegne musikalske uttrykket. Solopartiene er mange og lange, og med en mengde gitarspor oppå hverandre som sammen med resten av kompet danner et underlag og en rød tråd gjennom stykket.

Jeg nevnte lyder. For snakker man om PMG, snakker man også om lyder - sære lyder. Når det gjelder dette prosjektet vil jeg imidlertid strekke meg til å si at både Mays og Metheny har vært relativt nøkterne i sitt lydvalg, noe som i grunn bare er positivt. Selv om teppene av synth fremdeles sniker seg inn mellom frasene, er det ren pianolyd som primært brukes til både komp og kor. Dette får respons i gitarene, som begrenser seg til vreng der det tidligere har vært midihyl, dessuten er innslaget av kassegitar blitt svært tydelig til kompbruk. Og selvfølgelig - Methenys egne, fløyelsmyke jazzgitartone kan man heller ikke være foruten i en slik sammenheng. Bass og trommer er ikke berørt av denne lydeksperimenteringen, noe som kanskje er like greit. Alt dette bidrar til et åpent og mer tilgjengelig lydbilde enn før.

Noe som også må nevnes i forbindelse med denne gjengen, er kvaliteten på melodier og harmonier. Et tema komponert av Metheny/Mays kan gjenkjennes på åpne, imøtekommende og lekne melodilinjer som utnytter skalaen til sitt ytterste og mer til, i tillegg til en overstadig bruk av synkoper. Dette er noe som ellers kommer igjen i improvisasjonene, hvor melodiføringskunsten tas helt ut. The Way Up er også i aller høyeste grad imponerende rytmisk sett. Taktartene skiftes omtrent som i et progrockband, og trommis Antonio Sanchez er dessuten voldsom i sin polyrytmiske verden, hvor alle fire lemmer tidvis går helt amok uavhengig av hverandre, og setter den trampende lyttefoten i ubalanse.

Temaer er altså det som binder dette verket sammen. Gjennom hele stykket dukker det opp nye og spennende stemninger ved hjelp av både unisone melodideler, enkeltstående soloer og mer vandrende og utflytende parti. Helheten dannes imidlertid gjennom selve sammenflettingen.
Tegner man en skisse over stykket, ser man fort at rundt 5-6 temaer står på egen grunn og blir presentert alene, for deretter å bli behandlet og satt opp mot et annet tema. Ved første møte høres de altså ut som selvstendige melodier, mens utover i stykket utgjør de alle biter i en større helhet. Sammenligner man med hva som tidligere har blitt gjort i kunstmusikk, er jo ikke dette noen ny komposisjonsteknikk. Men med jazz som utgangspunkt bidrar dette til en mer utvidet lytteopplevelse. For det er ved disse temaene høydepunktene kommer. Lukker man øynene og lever med musikken, lokkes automatisk jazzspasmene frem.

Om jeg så må utsette noe på dette verket, må det nok bli oppstykkingen av de forskjellige delene. Satsene skiller seg ikke mye fra hverandre, de består ikke av hver sin karakter - større skilnad finner man egentlig i den enkelte satsen. Intensiteten vandrer fra høyt til lavt og man kan lett bli villedet i de tidvis brå overgangene.

Dessuten kan ikke dette sies å være musikk for alle og enhver. Fenomenet med at man ikke forstår det man hører, gjør at dette gjerne karakteriseres som flinkismusikk av gjennomsnittslytteren. Innsikt og interesse er nok påkrevet, og selv for en ihuga PMG-fan tok det tid før dette albumet falt på plass. Men da det først gjorde det, kom gleden. Og respekten.

Med The Way Up går Pat Metheny nye veier med tanke på hva han har gjort før. Etter alt å dømme er platetittelen en indikasjon på retningen pila peker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells

(Glitterhouse)

The Bambi Molesters har klart det kunststykket å låte så mye mer ekte og originalt enn opphavet sitt.

Flere:

Flunk - For Sleepyheads Only
Tom Waits - Blood Money