cover

Days to Come

Bonobo

CD (2006) - Ninja Tune

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Downbeat / Ambient / Breakbeat

Spor:
Intro
Days to Come
Between the Lines
The Fever
Ketto
Nightlite
Transmission 94 (Parts 1 & 2)
On Your Marks
If You Stayed Over
Walk in the Sky

Referanser:
The Herbaliser
The Cinematic Orchestra

Vis flere data

Se også:
Dial M For Monkey - Bonobo (2003)


Dvergsjimpansen

En sangerinne stjeler showet, til tross for en overraskende inspirert dvergsjimpanse.

Etter å ha blitt skuffet gang på gang av de gamle downtempo-heltene som herjet (i den grad man kan si noe sånt om den slags musikk) rundt tusenårsskiftet, var det mest av gammel vane at Days to Come havnet i spilleren. Simon 'Bonobo' Green var bare en av mange som enten ikke har klart å fornye seg eller som har gått seg vill i nettopp forsøket på å endre kurs.

Debuten Animal Magic inneholdt det meste man kan ønske seg av god downtempo; passe tilbakelente rytmer, vakre melodier og finurlige samples. Hvem kan vel for eksempel stå i mot praktfulle The Plug en slapp søndag i sofaen? Etter kun ett album var det duket for den litt unødvendige samleskiva One Offs... Remixes and B-sides med velkjente gjesteartister som Amon Tobin og Jon Kennedy, før Bonobo forlot Tru Thoughts til fordel for storebror Ninja Tune.

På denne tiden var Ninja Tune på god vei til å bli en skygge av sitt tidligere jeg, og hans neste album, Dial M for Monkey, ble intet annet enn en svak kopi av debuten og havnet således i skuffen med de ikke altfor spennende skivene fra eksempelvis labelkollegaene Homelife og Rainstick Orchestra.

I likhet med kompisen Quantic har han nå valgt å gå mot et mer organisk lydbilde. Sannsynligvis var det fjorårets turné og den påfølgende Live Sessions EP-en som gjorde utslaget. Her tok han låter fra sine to tidligere album og satt dem inn i en bandsetting med bass, trommer, saksofon, keyboard, cello, gitar og elektronikk.

Å videreføre denne idéen til Days to Come viser seg å være et lurt trekk. En annen genistrek var å innlemme sangerinnen Bajka. Kvinnen med et par spreke singler på Jazzman bak seg har en stemme som tidvis minner om en moderne Billie Holliday, og en oppvekst i store deler av Asia og Sør-Afrika har gitt henne et umiskjennelig særpreg.

Albumet åpner i det spirituelle og asiatiske hjørnet med 53 atmosfæriske sekunder fylt med lyden av fløyter, bjeller og harper. Tittelkuttet som følger fortsetter på denne østlige stien og her blir vi også for første gang introdusert for Bajka. Hennes her asiatiske intonasjon smelter elegant inn i den tette jungelen av beats, bass og blåsere.

På den andre siden venter den møkkete, stakkato funk/soul-låta Between the Lines som bringer lytteren til et annet kontinent, og Bajka lyder plutselig som en afrikansk stammeprinsesse der hun danser rundt de harde trommeslagene. Og det er garantert få som klarer å la være å danse med henne når tempoet økes og Den Basslinjen presenterer seg litt over halvveis.

To typiske Bonobo-instrumentaler følger, der Ketto med sine hypnotiserende urskog-samples fint kunne ha sneket seg inn på Animal Magic. Etter de fem første låtene var jeg allerede rimelig overbevist om at Bonobo hadde truffet riktig, men det var spor nummer seks, Nightlife, som feide den minste tvil til side. En rask, akustisk gitarloop ledsaget av tighte rytmer, litt dyster vokal, grums og et lite, avkuttet strykerparti, gjør den første halvdelen til en relativ mørk affære. Det inntrykket forandrer seg helt når Bonobo lar strykerpartiet får fritt spillerom; det er samme melodi, samme rytmer, men med ett har det tungsindige forandret seg til å bli et av høstens vakreste spor. Fantastisk!

Overgangen til den episke Transmission 94 (Parts 1 & 2) er stor. De åtte minuttene veksler mellom å være upbeat, jazzete og nesten (til Bonobo å være) bråkete, til det filmatiske og svevende. Vi snakker den melodiøse og i blant støyende storbandsjazzen til Chris Bowden på mesterverket Slightly Askew_møter The Cinematic Orchestra.

Mot slutten gjør Ninja Tune-kollega Fink et kort innhopp på den småkjedelige balladen If You Stayed Over, før Bajka igjen tar over showet med Walk in the Sky. Recurring er en ypperlig avslutningslåt med enorme bølger av noen loops man bare kan la seg drukne i.

Noen vil nok fremdeles hevde at dette er tapetmusikk kun skapt for å behage, og det kan kanskje være vanskelig å si noe på det, men jeg aner en noget friskere Bonobo, en Bonobo som har vokst betraktelig som låtskriver og –arrangør de siste par årene. Likevel, Bajka skal ha en betydelig del av æren for at Days to Come er det beste dvergsjimpansen fra Brighton har levert siden 2000, kanskje noensinne.

Et soloalbum fra den kanten kreves herved.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Boy Least Likely To - The Law of the Playground

(Too Young to Die)

Med banjoen som veiviser lærer The Boy Least Likely To oss å finne barnet som bor i oss alle.

Flere:

Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh
Animal Collective - Sung Tongs