cover

Straight to the Heart

Pierced Arrows

CD (2008) - Tombstone

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock

Spor:
Guns of Thunder
Black Rainbows
Caroline
In my Brain
Shades
Mr. Soul
Frankenstein
The Wait
C-U
Up on a Cloud
Lost
Hills on Fire

Referanser:
Dead Moon
The Cynics
The Fuzztones
The Sonics

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Svart regnbue

Dead Moon er død. Lenge leve Pierced Arrows!

Garasjerocklegendene Dead Moon sa farvel til fansen med den strålende samleren Echoes of the Past, et par år tilbake, og mange fryktet at ekteparet Fred og Toody Cole med det gikk over i pensjonistenes rekker etter lang og tro tjeneste for den primitive og hardtslående rocken. Men, heldigvis, opp fra graven stiger Pierced Arrows frem. Andrew Loomis er byttet ut med langt mer edruelige Kelly Halliburton, men ellers er det meste som før. Det betyr skitten rock'n'roll, varme følelser og nok et dykk tilbake til urrockens røtter. Selvsagt innspilt i mono.

Pierced Arrows gjestet nylig Norge og gav garasjerock-publikummet over det langstrakte land en kjærlig oppvisning i at teknisk briljans aldri kan overskygge autentiske følelser, smertefulle rennesteinsballader og rasende rock. Ekteparet nærmer seg faretruende seksti, og det er både imponerende og rørende å føle at de fremdeles har noe å melde. I levende live fremstår bandet som en markant kulturbærer, der de bærer arven fra en død måne, og trekker linjer tilbake mot 60-tallets viltre scene med brodd og en tilstedeværelse få tangerer.

Med musikk som går rett i hjertet til de av oss som trenger primitive rytmer og hese skrik en gang i blant, er Straight to the Heart nok en liten berusende pille fra Fred Cole, selv om stoffet var sterkere under vingene til Dead Moon. Uansett, som med legendene, det viktigste med nye plater er at de gir en god grunn til å fortsette reisen verden rundt – på turistklasse – for eksplosive møter med fansen på små og mørke klubber. Det er nemmelig i livetapping de amerikanske veteranene skinner sterkest, så langt unna glamour og stjernenykker det er mulig å komme.

Pierced Arrows skrangler omtrent som forventet. Bass, trommer og gitar. Tre grep og en stemme som bak et flagrende hår, en mitraljøse av en gitar og et rumlende komp, øyeblikkelig fastslår at månen så vist ikke er død. Skingrende, og samtidig sjelfull; røsten til Fred Cole kan kanskje virke spinkel, men den tar igjen med følsomhet og rå kraft i hissige basketak. Styggvakkert og tidvis mektig i duetter med kona. Med sitt tjueårige livsprosjekt Dead Moon skrev og sang hedersmannen seg inn i den rasende og primitive rockens gylne historie. Og la det ikke herske noen tvil om at stemmen ennå holder.

Tretten låter, tolv egne. Av en eller annen grunn har trioen valgt å gjøre en versjon av Mr. Soul, som for øvrig ikke når Neil Young til eh… knærne. Greit nok, det er ikke der de skal bevise sin eksistens. Blytunge Guns of Thunder åpner ballet, og sammen med Black Rainbows skapes en start der bandet står på kirkegården og virkningsfullt hyler sin tilbakekomst mot månen. Noen år eldre, under en nattsvart himmel bekjenner Fred Cole et sårt sinn på følsomme Caroline:

I was on the darkside, you were in the sun
You had all the answers, I had none
Funny how life throws us curves we can't avoid
Why is it we grow older and more paranoid…


Straight to the heart.

Frankenstein frembringer New York Dolls-vibber, og med hissige rytmer er den en blodig og skrudd favoritt. B-kultur er selvsagt viktig i dette universet, der låttitler som In my Brain og Up on a Cloud burde fremkalle glis, selv hos den mest pretensiøse indieforsamling. Pierced Arrows har glimt i øyet, og selv om debutplaten ikke når opp mot det beste fra Dead Moon, representerer den likevel et oppkvikkende alternativ til mye av samtiden.

Det er jaggu godt å ha en av grunnpilarene i garasjerocken tilbake. Måtte ekteparet Cole forsette med å gi oss flere haltende – men akk så tøffe – plater, og ditto dirrende konserteksplosjoner. Dead Moon er død. Lenge leve Pierced Arrows!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thomas Dybdahl - Science

(Universal)

Hausten er her. Dybdahl er her. Men er ikkje graset litt grønare? Og har ikkje fyren laga si beste plate tru?

Flere:

The Streets - Original Pirate Material
PJ Harvey - Let England Shake