cover

Kaleidoscopic

Lars Horntveth

CD (2008) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Klassisk for jazzfolk

Jaga Jazzist-sjefen har gitt ut en orkester-suite på 37 minutter som er litt jazz, litt pop, litt klassisk og litt filmmusikk.

Det hører til sjeldenhetene at jazz- eller rockemusikere lager orkestrerte musikkstykker på over 30 minutter. Paul McCartney har prøvd noen ganger, uten særlig hell. Jazzkomponisten Carla Bley og hennes daværende mann Michael Mantler gjorde det for over tretti år siden, med den fantastiske og ukjente LP-plata 13 & 3/4 (som ennå ikke har blitt gitt ut på CD).

Og nå har vår egen Lars Horntveth prøvd seg på det samme. Mest kjent er han fra Jaga Jazzist, jazz/rock/kall det hva du vil-bandet som han var med på å starte som 14-åring, og som han siden har skrevet mesteparten av musikken til. Senere grunnla han supergruppa The National Bank sammen med Thomas Dybdahl og broren Martin. Kaleidoscopic, hans andre soloplate, er annerledes. Det er ikke pop som i The National Bank. Det er heller ikke nu jazz/rock/elektronika som i Jaga Jazzist. Det minner heller ikke så veldig om hans forrige soloplate, Pooka, som i mine ører låt som en nedstrippet og skranglete filmmusikk-utgave av Jaga Jazzist.

Denne gangen har Horntveth tatt det helt ut og rett og slett skrevet et sammenhengende orkestrert verk på 37 minutter. Det tok han med til Riga, der han spilte det inn sammen med Latvia National Symphony Orchestra. Men resultatet har ikke blitt klassisk eller samtidsmusikk slik vi vanligvis tenker på det. Horntveth fletter inn elektroniske lyder og lydtepper, bruker melodilinjer som minner om pop eller jazz, og gir det hele en drømmeaktig innramming som får lytteren til å tenke på filmmusikk. Hvis Jaga Jazzist kan kalles nu-jazz, kan dette kanskje kalles nu-klassisk?

Horntveth har uttalt at dette stykket ble til som en slags musikalsk dagbok i perioden august 2006 til februar 2007. Han fikk forskjellige musikalske ideer, og i stedet for å lage ulike sanger puttet han alt inn i dette verket. Det hører man! Musikken begynner stille, med et enkelt musikalsk tema som møter en rolig bakgrunn. Deretter utvikler det seg: Det ene tar det andre – nye musikalske temaer kommer til og blir borte. Og på en eller annen måte bindes det sammen. Det er florlett, ofte dansende og lett å lytte til.

Og så til det vanskelige spørsmålet: Hvor bra er dette? Sant å si er jeg usikker. Jeg hørte denne plata første gang for et par måneder siden. Da tenkte jeg: Hei, dette var jo kult! Jeg likte konseptet: Pop- og jazzgreier som blir spilt av et orkester i et sammenhengende stykke. Dessuten viser Horntveth også her noe av det som er hans store styrke: Evnen til å lage melodiske temaer som er veldig enkle, veldig fengende og veldig vakre. Samme reaksjon fikk jeg da jeg nå tok plata fram igjen for å skrive anmeldelsen. Jo da, det er bra musikk. Det er spennende, det er fint og det er egentlig ikke spesielt krevende å høre på.

Likevel er det noe med musikken som gjør at jeg ikke faller pladask. Siden jeg først hørte plata har jeg faktisk ikke henta den fram igjen en eneste gang. Hvorfor? Jeg vet ikke helt. Isolert sett funker det som bakgrunnsmusikk. Men det er akkurat som om dette er for lett til at jeg skal gidde å ta det fram gang etter gang. Det gir meg ikke nok – det har ikke samme tyngde som for eksempel What We Must, albumet som er min personlige Jaga-favoritt. Det mangler også det drivet og den nerven som har preget de andre prosjektene til Horntveth. Jeg opplever at musikken ikke gir meg nok – den er som en bris som blåser lett og friskt på meg, men som så blåser forbi.

Samtidig skal Horntveth ha stor kred for at han overhode begir seg inn på et prosjekt som dette, som skiller seg såpass mye fra hva både andre jazzfolk og rockere og andre komponister driver med. Jeg tipper at den ideelle lytteren til denne plata er en person som allerede trives i post-rock instrumental/elektronika-land, og som er på utkikk etter rolig og tilgjengelig musikk man kan synke inn i. Så: Liker man grupper som Mogwai, Tortoise og Supersilent er sjansen stor for at man vil digge også dette.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: