cover

The King Is Dead

The Decemberists

CD (2011) - Rough Trade / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Folkrock / Poprock

Spor:
Don't Carry It All
Calamity Song
Rise To Me
Rox In The Box
January Hymn
Down By The Water
All Arise!
June Hymn
This Is Why We Fight
Dear Avery

Referanser:
R.E.M.
Camper Van Beethoven
The Long Ryders
Guadalcanal Diary
Nick Lowe
The New Pornographers
The Shins

Vis flere data

Se også:
Castaways and Cutouts - The Decemberists (2002)
Her Majesty The Decemberists - The Decemberists (2003)
5 Songs - The Decemberists (2004)
The Tain - The Decemberists (2004)
Picaresque - The Decemberists (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fengande nasking

The Decemberists slår eit fjørlett slag for den likeframme og feiande flotte countryfolkrock-låta.

Ei erkjenning: Av og til er det umåtelig godt å få sakene servert i friksjonsfrie, velkjente og lett fordøyelige former. Sist gong The Decemberists var her med ei plate var det ikkje slik. Absolutt ikkje slik. The Hazards Of Love heitte verket, og krevde sin mann, og sin mage. Kronglete låtar, lange låtar, mytiske sirkelgangar. Ja så langt fylgde dei den vegen at den vel ikkje førte stort lenger. Så kor går ein då? Kva med tilbake til start? Det kan høyrast ut som ei fallitterklæring, det kan vere det også. The Decemberists gjer det likevel, og endar opp med motsatsen til ei fallitterklæring.

Inn i den ikkje altfor romslige korridoren mellom folkrock og countryrock er det dei har tatt vegen. Der har dei banka på døra til inspirasjonskjeldene og utgangspunktet, og dansar nå rundt med luft under tonane samtidig som dei foretar den eine hektande popvendinga etter den andre. Friksjonsfritt, velkjent og lett fordøyelig. Til fortviling får enkelte vil eg tru, til glede for meg. For det kan då ikkje vere så ille å gjere det på dette viset, når resultatet blir så bra?

Nei det kan ikkje det. The King Is Dead er ei lita høgtidsstund, fundert på eit ufråvikelig overskot og ein oppriktig kjærleik. Det kunne sjølvsagt gått gale også. Dei kunne ha enda opp med eit etterplaprande og heller formålslaust album. Det er mange som har vore ute på same galeien som har gjort det. Som fant tonane, men skapte dei aldri om til songar som bramfritt bydde kjelda sjølv opp til dans, og tok føringa.

The Decemberists gjer det. Både i overført og direkte tyding gjer dei det. REM er ei av kjeldene bandets frontfigur Colin Meloy fant inspirasjon ifrå då han for ein del år sidan byrja sitt musikarliv. I forkant av innspelinga av The King Is Dead kom han til å nemne for Peter Buck at han hadde eit par låtar med sterke REM-avtrykk som han vurderte å ta med på sitt neste album. Buck syntest det høyrdest festlig ut, og ville gjerne vere med å styrke avtrykket. Slik har hans ringande gitartonar blitt til ein del av Calamity Song og Down By The Water. Dei to beste REM-songane på denne sida av E-Bow The Letter. Den første ein underfundig og forførande dommedagssong som søker evig opphald mellom (Don't Go Back To) Rockville og Little America. Den andre kikkar The One I Love i korta, samstundes som den tar ein liten Springsteen "down to the river".

Og når han først er innom tar sjølvsagt Buck fram mandolinen også. På det friske opningssporet Don't Carry It All gjer han det. Gillian Welch er der også, og syng, og det skin, så strålande, "beneath this bold and brilliant sun.......... so raise a glass to turnings of the season". Og nett årstidenes skiftande vesen er eit tilbakevendande tema plata igjennom. Til dømes i to meir varleg orienterte hymner. Ei January Hymn, dyppa i kjærlig vemod og krydra med eit par gram Dylan. Og ei June Hymn, ei varm og harmoniflott vise der Gillian Welch sin ektemann Dave Rawlings òg er til hjelp.

Gillian Welch gjer ei feminin røyst til i alt sju av songane. Ho er ei god røyst å ha med på laget. Ei anna dame bandet har leigt inn på nokre spor heiter Annalisa Tornfelt, ho svingar bogen over fiolin- og felestrenger. Friskt. I selskap med sprudlande pianotriller i All Arise!, og med trekkspelet som partnar i det tøyleslause sigøynerfolknummeret Rox In the Box.

Friksjonsfritt, velkjent og lett fordøyelig. Men kanskje ikkje heilt slik når det kjem til tekstane. På det feltet har Colin Meloy alltid vist fram formuleringsevner og ein kreativitet få andre låtskrivarar kan måle seg mot. At orda og dei tekstlige bilda av og til har tatt litt strupetak på det melodiske lar eg ligge i denne omgang, for det skjer ikkje her. Desse orda dansar pardans med tonane, utan at det Meloyske har dunsta bort. Han framstår ikkje like episk og mystifiserande som tidlegare, men han er heller ikkje heilt handgripelig og poptilpassa.

The thrushes bleating battle with the wrens
Disrupts my reverie again

Pegging clothing on the line
Training jasmine how to vine
Up the arbor to your door
And more


Og endå meir. Den første veka The King Is Dead var ute i butikkane gjekk 94000 amerikanarar til det skrittet å sikre seg sitt eksemplar av plata. Mange nok til at det førte albumet til topps på Billboardlista. Slett ikkje den mest ufortente førsteplassen eg har høyrt om det.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo