cover

Kimono My House

Sparks

LP (1974) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Glam / Poprock

Spor:
This Town Ain't Big Enough for Both of Us
Amateur Hour
Falling in Love With Myself Again
Here in Heaven
Thank God It's Not Christmas
Hasta Mañana, Monsieur
Talent Is an Asset
Complaints
In My Familiy
Listen Now!
Barbecutie
Lost and Found

Referanser:
Yellow Magic Orchestra
ABC
10cc
Frank Zappa
Andrew Lloyd Webber
Queen

Vis flere data

Se også:
Propaganda - Sparks (1974)
Indiscreet - Sparks (1975)
Big Beat - Sparks (1976)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Stilisert og ærlig

Dette er anglofil musikk skapt av amerikanere.

Mange holder gjenombruddsalbumet, og tredjeskiva til Sparks også som deres beste. Platen inneholdt to av de underligste listetopperne britene noen gang har sett i form av låtene This Town Ain't Big Enough For the Both of Us og Amateur Hour. Albumet i seg selv plasserte seg helt oppe på fjerdeplass på de britiske salgslistene. I hjemlandet USA forble bandet en obskuritet og en kultartist få forsto seg på.

Kimono My House er et pompøst og svulstig verk tungt nedlasset i keyboards og gitarer. Musikken er en forunderlig blanding av tung popmusikk, tyggegummipop, Frank Zappa'ske vittigheter og sangeksperiment. Men mer enn noe annet er det kanskje også et møte mellom glamrocken og Broadway-musikalene.

Russell Maels opera-aktige vokal løfter musikken til en annen galakse. Broder Ron spiller keyboards, har skrevet de fleste låtene, og til og med mange av de både smarte, intelligente og vittige tekstene. I mine ører er Kimono My House bandets kanskje jevneste skive, men jeg vil hevde at det finnes bedre enkeltlåter på andre skiver. Never Turn Your Back on Mother Earth fra Propaganda er etter min mening deres ultimate låt, men det blir en annen historie.

Mange tilskriver det nye backingbandet mye av æren for suksessen med Kimono My House. Da Sparks dro til England for å spille inn denne skiven i samarbeid med storebror Muff Winwood fra Spencer Davis Group sørget de også for et solid band. Bassist Martin Gordon, trommis Norman "Dinky" Diamond og gitarist Adrian Fisher skulle følge dem på tre skiver. Resultatet er et massiv trøkk fra romlende gitarer, vibrerende bass og vill tromming som bygger opp under Russel Maels høye lyse stemmeprakt.

Skiva og bandet har vært en viktig inspirasjonskilde for artister som Queen, The Ark, Pet Shop Boys, Depeche Mode, New Order, Scissor Sisters, The Associates med flere. Av samtidige artister kan det være naturlig å sammenlikne med for eksempel 10CC som også hadde et tungt rotfeste i popen fra 1960-tallet. Det faktum at skiva ble spilt in i Ramport Studio i Battersea, eid av Roger Daltrey fra The Who, kan også gi en viss indikasjon på det musikalske terrenget vi befinner oss i. Dette er anglofil musikk skapt av amerikanere, og nå var også bandet 60 prosent britisk med de nye musikerne.

Skiva introduserer for alvor studiopopen og studiobandet - og preges av tung instrumental tyngde. Sparks var blant de første popmusikerne som for alvor gjorde bruk av studioet som et verktøy uten noen som helst tanke om å kunne reprodusere det de skapte live. Det fikk komme senere.

Ved første møte kan den jodleaktige, høye stemmen til Mael gjøre det vanskelig å trenge inn i musikken til Sparks. Etter hvert venner man seg til den og klarer også å se dens positive sider. Bandet hadde nemlig en ambisjon om å lage musikk som var utfordrende, frisk og ny.

Kimono My House markerer et sterkt brudd med de typiske popstrukturene og ble derfor av mange oppfattet som sjelløs. Dette var musikk uten de tydelige røttene i bluesen som gjerne preget samtidens rock. Formodentlig var det bare en annen form for sjel. Rocken har nå tapt sin uskyld og naivitet. Tiden etter Woodstock-festivalen førte med seg trauma og nye utfordringer. Man kunne ikke lengre utelukkende basere seg på primitive og rå kraft eller forestille seg å være primitiv. Musikalitet erstattet uskolert spontanitet, og vi beveget oss inn i progrockens tidsalder.

Sjelden har musikk hørtes mer maniert og stilisert ut enn dette, men det trenger ikke innebære at den ikke er ærlig, oppriktig eller ambisiøs. Snarere tvert imot, kanskje.

Sparks lykkes med Kimono My House å skape både grandios og stor musikk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

(Smalltown Supersound)

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere:

American Suitcase - Summerman
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók