cover

Lost and Safe

The Books

CD (2005) - Tomlab / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Post-rock / Folktronica / Laptop / Kammerpop / Musique concrete

Spor:
A Little Longing Goes Away
Be Good to Them Always Books
Vogt Dig for Kloppervok
Smells Like Content
It Never Changes to Stop
An Animated Description of Mr. Maps
Venice
None But Shining Hours
If Not Now, Whenever
An Owl With Knees
Twelve Fold Chain

Referanser:
Broadcast
The Notwist
Russian Futurists
Gastr Del Sol
Animal Collective

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Vogt dig vel for kloppervok og klappermakk

Iltre Bokskorpioner stikker post-socks-generasjonen lett i hælen, kun resulterende i lettere kløe og uten den minste risiko for allergisjokk.

Mer Curse With Sound enn Nurse With Wound, nærmere dadatronica enn Oedipus-vs.-mor-komplekset, et grin på nesen i stedet for et smil bak øret, college collage på soverommet - det er besnærende å bli med på den leken The Books drar i gang.

Sagt på noe mer forståelig måte så representerer Nick Zammuto og Paul de Jong en egendefinert kunst-pop med konkrete, humoristiske gråvare-lydinnslag - eller lydmaling med munn, minne og mæle der det minste fragment av lydkoloritt før eller senere kan ende opp et eller annet sted i den store lydveven. Det er her tale om en lydtradisjon som kan spores langt bakover i tid - for eksempel til Pierre Henry og David Vorhaus (White Noise) som begge hadde utgivelser på Island den gang kompaniet kledde platene sine med rosa etiketter og hadde "strangely strange but oddly normal" som motto (utgivelsene favnet vidt fra importert reggae til hjemmeavlet britisk "progressiv" blues og folkrock). På det amerikanske kontinentet herjet på samme tid skapninger som Crazy People, Cro Magnon og Holy Modal Rounders, bare for å trekke litt tilfeldig i bunken.

40 år seinere kan konkret lydbearbeidelse skje mye lettere med sympatisk datasoftware og pent knyttede, uniforme lydsløyfer, men det er den tekniske konteksten som har endret seg mer enn det rent ideologiske lydgodset. Selv det evig oppskrytte Smile-prosjektet til Brian Wilson var som kjent delvis basert på latterterapi, der grønnsaksknaskelyder skulle bidra til spontan latter og glede og føre tilhøreren et steg nærmere nirvana. Frank Zappas kynisk-morsomme Kafka-visjon The Chrome Plated Megaphone of Destiny (1968) dannet en motpol til hippie-kulturens luftspeilinger av noen blomsterkranser.

Musique concréte projisert ut på pop-musikkens lettere synlige lerret er ellers et fenomen godt kjent fra det kontinentale Europa på 1970-tallet. Krautrocken utmerket seg dog helst med fravær av humor, hvis vi da ser bort i fra at Can sto i en særstilling. Italienske Franco Battiato brukte kontrasterende lydopptak flittig på tidlige utgivelser som om de skulle være små lydaviser. En del franske undergrunnsgrupper, frem for alt i miljøet rundt Futura-etiketten, brukte konkret lydutmeisling på en måte som stod i relasjon til dadaisme-bevegelsen tidlig på 1900-tallet, enten det var tilsiktet eller ikke.

Kanskje ordet "støyhumor" dekker best akkurat denne formen for lydvirus som verden aldri har vært i nærheten av å utrydde.

The Books har et par tidligere kreasjoner på samvittigheten der fokus lå sterkere på å vise fram den fine, rare lydsamlinga si. Denne gangen fortoner de melodiske elementene og sangpartiene (nyhet for The Books) nærmest som "warped folktronica", for å si det på dårlig, klisjébefengt engelsk.

På tide å komme til sakens kjerne her, Lost and Safe er ærlig talt mer "oddly normal" enn "strangely strange". De melodiske bestanddelene er banalt enkle, men flettet inn i et nettverk av nonsens-replikker og kasserte kammerrock-øvelser. Kultiverte støyelementer samlet i støybug-fluefella danner klaprende eller klonkende rytmikk i 2- eller 4-fjerdedeler, primitivt nok for dans rundt leirbålet på silikongenerasjonens evige jaktmarker. For meg framstår The Books som slaver av en teknologi som skaper to-dimensjonale illusjoner om "uendelige muligheter". Faktisk fortoner platas 11 spor seg som forbløffende begivenhetsfattige og ensartede, der vilkårlig zapping mellom mer eller mindre vittige utsagn fortoner seg som symptomer på kjedsommelighet og teknologisk forspisning. Turen inn i barndommens euforiske og elleville lek blir aldri troverdig nok, disse karene er klar over at de har blitt voksne, uten at de helt vil vedkjenne seg det. Det kunne være besnærende å gi seg hen i bøkenes eventyrverden, men illusjonene har mistet sin magiske kraft. Dette er verdt å sjekke ut hvis du har sansen for Animal Collective (hvilket jeg har!), ellers får regelen være "approach with care".

Kloppervok og klappermakk? Kloppervok er den danske oversettelsen for Jabberwock (se Carrol, Lewis), klappermakk er derimot meitemark med giftige, men akk-så-urealistiske, ambisjoner - slett ikke ulikt bokskorpionene som herjer i den herværende bokhylle.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Information - Biomekano

(Rune Grammofon)

Totalt gjennomført plate. Burde vært gangbar som avgangsprøve på Arkitekthøgskolen.

Flere:

M.I.A. - Arular
The Streets - Original Pirate Material