cover

Cansei de Ser Sexy

Cansei de Ser Sexy (CSS)

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Elektro / New Wave / Pop

Spor:
CSS Suxxx
Patins
Alala
Let's Make Love and Listen to Death from Above
Art Bitch
Fuck Off Is Not the Only Thing You Have to Show
Meeting Paris Hilton
Off the Hook
Alcohol
Music Is My Hot Hot Sex
This Month, Day 10

Referanser:
Basement Jaxx
The Rapture
Peaches
LCD Soundsystem
Le Tigre
Les Savy Fav
Yeah Yeah Yeahs
!!!
Talking Heads

Vis flere data

Se også:
Donkey - Cansei de Ser Sexy (CSS) (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


São Paulo, NYC disco rock city

Når et band fra Brasil først kommer ut til verden, er det verdt å sjekke ut.

Av alle personer i verden, så er det vår alles Beyoncé som har gitt navn til bandet med det snodige navnet. Beyoncé sa en gang at hun var "tired of being sexy", og det er nettopp det bandets navn betyr, oversatt til portugisisk.

Da gjengen møttes var del vel ikke så mange av dem som kunne spille, men de var derimot fryktelig gode til å feste. Ryktene sier at det bare var trommisen Adriano Cintra som kunne instrumentet sitt. Resten har lært seg instrumentene sånn passe med tiden. Nå har de forsåvidt ikke tatt på seg de mest avanserte musikalske utfordringene heller. Men de har blandet sammen en ganske god dose av rock, pop og elektroniske elementer, og passet på at det er dansbart og morsomt. Et ganske bra utgangspunkt, altså.

Jeg mistenker sterkt at gjengen har mer enn middels interesse for mote og andre arty farty greier. Vokalist Lovefoxxx står bak mesteparten av det visuelle uttrykket, og er blitt litt av et stilikon med sin bra gjennomførte greie; litt naivistisk, men aldri ironisk, litt tøft og ganske stilsikkert. Hun skal visstnok slippe soloskive til neste år, med produsenter som Timbaland og Nigel Godrich. Gjengen er faktisk fra Brasil, men det er vel omtrent bare en kuriositet, ettersom det ikke er spesielt lett å høre, eller for den saks skyld særlig relevant uansett. Musikken peker mer mot NYC eller London.

Skiva er blitt en høyenergisk, namedroppende, eklektisk, tidsriktig og ganske trivlig affære. Det er ikke avslappende, det er rett-i-trynet - tøft, litt som Peaches på sitt mest utagerende, og ganske funky, som !!! eller Talking Heads, stort sett. Låtene har et noe variert uttrykk, men i bunnen ligger den samme holdningen. Låtene består mer av variasjon rundt det samme estetiske temaet, fremfor forskjellige tilnærmingsmåter til hver enkelt låt.

Det er mange skikkelige morsomme låter her. Det som umiddelbart er hysterisk morsomt er noen av titlene; Let's Make Love and Listen to Death From Above, Meeting Paris Hilton og Fuckoff Is Not the Only Thing You Have to Show. Det er jo nesten en moderne versjon av Morrisseys låttitler. De nevnte låtene er også noen godbiter; Death From Above-låta har en herlig bassgang som kunne vært Gang of Four verdig. I tillegg til det har den en ganske fine elektroniske deler som gjør det til en trivelig og dansbar låt. Det samme gjelder forøvrig Fuckoff-låta. Låta om miss Hilton inneholder stort sett bare ordet Bitch, interessant nok.

Min soleklare favoritt er This Month, Day 10 - en Talking Heads-esque funky låt. Etter min mening er den skivas beste, ettersom den i tillegg til å være drivende som de andre låtene, er den litt mer balansert og genuint trivelig. Lovefoxxx høres ut som en ungpikeversjon av Nic Offer. Ganske stas. Enkelte låter, og da spesielt CSS Suxxx og Art Bitch er litt i overkant upolerte og nesten støyende. Kombinert med en viss humørløshet i låtene er det litt snodig å høre Lovefoxxx synge ut:

I ain't no artist.
I am an artbitch I sell my paintings to the man I eat
I have no portofolio and I only show where there's free alcohol
I am so hardcore.
I sell my crap/and people ask for more

Jeg tar meg selv i å ønske at CSS hadde hørt mer på Deerhoofs Runners Four til tider. Det hadde vært supert om noe av sårheten fra O'Malley, Former Underdog hadde vært tilstede her. Jeg skulle ønske at det var litt mindre alvorlighet, og litt mer ektefølt lekenhet og uhøytidlighet. Jeg hadde ikke tenkt å bruke alderen deres mot dem, men jeg føler til tider at det er en gjeng med misfornøyde og selvopptatte drittunger det handler om her. Det høres kanskje krast ut, men det er egentlig ikke ment som det. Litt mer som en observasjon enn kritikk, kanskje. Ofte er det jo den gjengen som lager den feteste festen.

Jevnt over er skiva ganske bra. Til tider er det som om alt er helt perfekt, men det er også en del litt mindre interessante låter. Til slutt har jeg følelsen av at jeg har hørt igjennom en ganske bra skive, men som alle fester pleier å slutte, så orker jeg ikke en til med en gang. Det er greit å hvile litt.

Men neste helg er det i gang igjen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Orchestra Baobab - Pirates Choice

(World Circuit)

Afro-cubansk klassiker som endelig er tilgjengelig i sin fulle lengde.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Sojourner
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool