cover

Once Upon A Time

Dreadzone

CD (2005) - Functional Breaks / Stomp

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Dub / Reggae / Breakbeat / Dancehall

Spor:
First Steps (Intro)
King Dub Rock
Once Upon A Time (In Jamaica)
Iron Shirt
Ska Con Queso
Elevate
Games People Play
I Know
The Warriors
Here We Go
Dancehall Priority
First Steps

Referanser:
Big Audio Dynamite
Mad Professor
The Groove Corporation
Leftfield

Vis flere data

Se også:
Beatz & Bobz Vol 4, Mixed by Dreadzone Sound System - Dreadzone (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dreadzone kjører berg- og dalbane

Dub-maestroenes femte studioalbum vekker gode minner fra gammel storhet, men har beveget seg litt bort fra den opprinnelige eufori.

Bare for å starte med det viktigste først - Dreadzone var/er et overjordisk fantastisk band som på 90-tallet leverte noe av det fineste, vakreste og mest vanedannende som finnes i skjæringspunktet mellom dub og elektronisk rytmebasert musikk. En magisk konsert på Sentrum Scene for mer enn 10 år siden må også nevnes for historiebøkenes skyld. Så var dét nedskrevet.

Veldig kort fortalt oppsto Dreadzone som et sideprosjekt til Big Audio Dynamite en gang for vel 15 år siden, og fusjonerte sløy dub og reggae med både ambient, breakbeat og house. Debuten 360 Degrees og "det vanskelige andrealbumet" Second Light var begge tunge bidragsytere til å gjøre første halvdel av 90-tallet fantastisk bra musikkmessig. Store perler som L.O.V.E, Far Encounter, The Good, The Bad & The Dread, A Canterbury Tale og Cave of Angels er like fantastiske i dag som de var første gang man hørte dem. Noen hits ble det også, og da særlig med Little Britain og Captain Dread.

Once Upon A Time er Greg Dread og gjengens femte album, og flørter i større grad med godfoten enn med hjernen. Dette albumet har mer ren reggae i seg enn de foregående, ispedd litt ska, dancehall, og med latinske innhopp - og er mer vokalt enn sine forgjengere. Fortsatt er det god gammel Dreadzone'sk party-dub i grunnmuren, men de tunge, seige ambiente drømmepartiene er tydeligvis et ferdigskrevet kapittel. Dessverre. Det svinger fortsatt der det skal svinge, og selvfølgelig er det litt morsomt med reggae, dub og breaks med vibratovokal og trompeter. Allikevel er dette albumet noe i letteste laget for at undertegnede blir frelst på nytt. De første fire-fem låtene er gjenkjennelige Dreadzone-produksjoner av det mer uptempo slaget. Singelsporet Once Upon A Time (In Jamaica) er fengende og velegnet til å skape den hyggestemningen som gjerne følger et Dreadzone-album. Iron Shirt sampler omtrent samme vokalstykke fra Max Romeo & the Upsetters' Chase the Devil, som The Prodigy udødeliggjorde med Out of Space.

Førsteinntrykket er dog at all denne vokalbruken ikke trykker på de riktige knappene, slik Dreadzone hadde for vane å gjøre tilbake i de gode, gamle dager. Ska Con Queso er som tittelen antyder en latin-inspirert ska-sak i lettvekterklassen, og Elevate begynner å pirre irritasjonsnerven med sin noe enerverende versefot. Bunnen er nådd når den forferdelige Games People Play dukker opp. Maken til klissete vås trodde jeg Dreadzone holdt seg milevis unna, jeg kjente faktisk fysisk ubehag allerede før det var gått tjue sekunder av dette makkverket. Opprinnelig utgitt av Joe South i 1969, og siden utgitt i hundrevis av versjoner (blant annet av Inner Circle!), er dette unektelig en av høyfjellshotellorkestrenes absolutte favoritter. Orker du å høre denne låta i sin helhet har du en beundringsverdig sterk mage.

Så er det da flere godsaker her også, det skulle nesten bare mangle når Dreadzone gir ut plate. Etter at sjokket fra tidligere nevnte sviske har lagt seg, kommer en sjarmøretappe av break- og ragga-yppige gladsaker. Tung-grooveren I Know pøser på mer bass og dancehallvibber, The Warriors driver rytmene raskere og flørter med garasjebraks og hip hop. Melodiøse og atmosfæriske Here We Go legger seg pent i mellomgulvet i en blanding av deilig brumlebass, dub-ekko og elektroniske finesser. Totalen man sitter igjen med er at dette er en svært variabel fornøyelse, der det går fort fra bølgedal til bølgetopp. De gode kvalitetene som henger igjen er fortsatt sterke nok til at albumet med dette anbefales, bare man er klar over fallgruvene som dukker opp. Når over halvparten av materialet finner veien til iPoden må det jo være positivt om man ser litt stort på det.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

The Watch - Vacuum
Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go