cover

Oh Captain! My Captain!

Pica Pica

CD (2008) - Oslo Grammofon

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Indiepop / Folk / Singer/songwriter / Visepop

Spor:
Smoke & Sound
White Russian Nights
Pas de Papillons
Decadence in Golden Letters
The Man with the Magic Hands
Black Black May
Gute Nacht Lied

Referanser:
Maribel
Cat Power

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Mild protest

Pica Pica bør ta sin 'protest' ut på en mer 'wildly' måte.

Undertegnede er en stor tilhenger av kvinnelige artister i rocken. Her er det mange muligheter involvert for østrogen-klubben hva som angår å bryte ut av snevre kjønnsroller gjennom å sprenge musikalske formater.

Men altfor ofte gjennom rockens historie har man blitt presentert for naive syngedamer med pretensiøse tekster og kunstneriske ambisjoner som vil fortelle deg om følelsene sine, kjærlighetsproblemene sine og livsanskuelsene sine. Det hele blir en orgie i intimisering, i musikalsk form presentert gjennom visesang/viserock, soft jazz, og denslags. Navn som Joni Mitchell, Suzanne Vega, Carly Simon ogTori Amos er bare noen av disse svulstige, nærhetspustende artistene som det ofte kan bli utrolig kjedelig å høre på. Det er mørk-hybel-vinflaske-flakkende-stearinlys-over-veggen musikk som liksom skal innby til ømhet, nærhet og varme. En hel armada bevæpnet med følsom-kvinne-med-kassegitar har opp gjennom tidene seilt på intimitetens hav og grunnstøtt etter noen år. Intimitet over langt tid kan bli ganske svette greier.

Da er det mye bedre å dyrke de polariserte fenomene i "kvinnerocken". På den ene siden, de rendyrkede kommersielle artistene som man kan elske som sjelløs plakat-onani objekter, som f.eks. disse herlige skapningene fra 80-tallet som Samantha Fox, Sabrina, og andre puppepop-ikoner. Og sannelig har ikke en del 80-talls kvinnelige pop-ikoner fått troverdighet med årene: 80-tallets oppfatning av Madonna som kynisk, spekulerende pop-bimbo har forlengst blir erstattet av moteriktig 90-talls post-modernistisk fortauskafé-filosofisk forståelse hvor Madonna tilskrives kunstneriske og tolkningsmessige roller som artisten neppe selv har åpnet for. Samme skjebne har Kylie Minogue blitt til del: en uskyldsren sjarm-bimbo fra 80-tallet har i ettertid blitt allemannseie i rocken på troverdighetsnivå med hvilkens som helst "dau rocker". Den samme skjebne fikk Dusty Springfield og Sandie Shaw på 60-tallet: En etter-rasjonalisert post-moderne forståelse av "hva de egentlig var" (hva nå enn det måtte være). På den andre siden av spekteret har du troverdighetskjørte kvinnelige artister som Patti Smith, Yoko Ono, Diamanda Galas, Lydia Lunch, Nina Hagen, osv. Dette er artister som gjennom format-knusing har brutt barrierer, både musikalsk, tekstmessig og ikke minst kjønnsmessig.

Bak artistnavnet Pica Pica skjuler det seg en kvinne ved navn Rebekka Maria Markstein. Hun blir et sted på nettet beskrevet som "a german girl living in Oslo, trying to protest against her own and the Scandinavian perfectionism by recording wildly everything she loves." Når jeg leser om "protest" og "recording wildly" så blir jeg interessert. Men her er lite resultater av protest og wild på denne utgivelsen.

Oh Captain! My Captain! gjennomsyres av lofi-pop perfeksjonisme à la Joni Mitchell på Clouds (1969). Markstein spiller alt her og har også tatt opp alt selv over i toårsperioden 2006-2008. Låten Smoke & Sound høres ut som en kvinnelig Syd Barrett, men uten Barretts brodd. Lævmælt, men en altfor intimiserende og nærhetssøkende stemning som får tankene tilbake på noen av de mest svette platene av Melanie fra 1960/70-tallet.

Gjennom hele plata er det litt for mye pretensiøsitet i dobbeltparet "Følelse & Kunst". Det blir for kjedelig og grått, for perfekt, et hybelgeni hjemme i stua. Når det er sag, plata har to virkelig bra låter som skiller seg ut fra den litt for like suppa ellers på plata. Det dreier seg om Decadence in Golden Letters som er nydelig, her skapes en fantastisk grom stemning hvor Marksteins stemme fungerer godt i denne sammenhengen med en spennende bruk av instrumenter. Låten er både mystisk og fengende på en og samme gang. Den andre er The Man With the Magic Hands (handler den om Snåsa-mannen?) som er utsøkt. Litt grumsete lo-fi, lignende Residents nærmest på sitt mest psyko-poppede à la de mest lyttervennlige tingene på Meet The Residents.

Helhetsinntrykket er likevel at låtene blir for like med kjedelig, emosjonell sløvpop. Dermed sagt, det er jo de som liker den slags også. Oh Captain! My Captain! burde vært kortet ned til en single med de to nevnte gode låtene. Min konklusjon er at dette ikke er dårlig. Det er bare kjedelig. Markstein bør ta sin "protest" ut i en mye mer "wildly" måte for å bli lagt merke til.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo