cover

Retro

New Order

4 x CD (2002) - London Records 90 Ltd. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Elektronisk / Club

Spor:
CD1: Pop (Miranda Sawyer)
Fine Time
Temptation
True Faith
The Perfect Kiss
Ceremony
Regret
Crystal
Bizarre Love Triangle
Confusion
Round And Round
Blue Monday
Brutal
Slow Jam
Everyone Everywhere


CD2: Fan (John McCready)
Elegia
In A Lonely Place
Procession
Your Silent Face
Sunrise
Let's Go
Broken Promise
Dreams Never End
Cries And Whispers
All Day Long
Sooner Than You Think
Leave Me Alone
Lonesome Tonight
Every Little Counts
Run Wild


CD3: Club (Mike Pickering)
Confusion (Koma & Bones Vocal Mix)
Paradise (Robert Racic Mix)
Regret (Sabres Slow'N'Low Mix)
Bizarra Love Triangle (Shep Pettibone Extended Dance Mix)
Shellshock (John Robie Mix)
Fine Time (Steve 'Silk' Hurley Mix)
1963 (‘95 Arthur Baker Remix)
Touched By The Hand Of God
Everything's Gone Green
Blue Monday (Jam & Spoon Manuela Mix)
World In Motion (Subbuteo Mix)
Here To Stay (Extended Instrumental)
Crystal (Lee Coombs Remix)


CD4: Live (New Order/Bobby Gillespie)
Ceremony
Procession
Everything's Gone Green
In A Lonely Place
Age Of Consent
Elegia
The Perfect Kiss
Fine Time
World
Regret
As It Is When It Was
Intermission By Alan Wise
Crystal
Turn My Way
Temptation

Referanser:
Joy Division
Electronic
Revenge (II)
Monaco
The Other Two
The Cure
Pet Shop Boys
Soft Cell
Happy Mondays

Vis flere data

Se også:
Get Ready - New Order (2001)
Waiting For The Sirens' Call - New Order (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


W.W.A. (Wankers with Attitude)

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Jeg er enig i uttalelsen til Stephen Morris i den velfødde trykksaken som følger Retro; "When I think of a box set, I think of Christmas, like dates and chestnuts roasting on an open fire." Det lukter jul av fete bokser som tilbyr mer eller mindre fullstendig oversikt over dine favorittartister. Vel og bra når det gjøres med nennsom hånd og hjertet på rett plass, men den rådende trenden er at plateselskap smeller sammen et oppkok av hits og B-sider i et halvhjertet forsøk på å tilby noe nytt og interessant. Heldigvis er det første tilfellet når New Order byr på Retro over fire av-og-til-velsmakende CDer.

Enkelte artister stråler stil og klasse gjennom sine utgivelser. Slik har det i mine øyne alltid vært med New Orders utgivelser, og det første møtet med Retro er intet mindre enn estetisk overveldende. Når jeg trodde Björk hadde overgått det meste på årets Greatest Hits-oppsamler i form av smakfullt utvalg og demokratisk fremferd ispedd utsøkt estetisk sans, trår New Order til med en pakke satt sammen av fire, intet mindre, forskjellige kuratorer og hever seg med det samme over alle utelatt-diskusjoner som gjerne følger i farvannet av slike oppsummeringer. Mens Björk lot fansen ta styringen, lar New Order journalisten Miranda Sawyer plukke ut sine popfavoritter på POP. Fansen representeres gjennom John McCready som ved å være tidligere journalist og DJ gjør et utvalg på FAN. Mike Pickering, kjent som Hacienda DJ og M'en i M People, gjør sitt utvalg på CLUB. Primal Scream-sjef Bobby Gillespie er hyret inn for å gjøre et utvalg fra New Orders konsertkatalog på LIVE.

Retro byr på kjærkomment materiale for alle musikkinteresserte, med eller uten et dypt forhold til New Order. Gjennom CDene POP og FAN presenteres materiale fra alle albumutgivelsene fra debuten Movement (1981) til deres hittil siste Get Ready (2001), samt de første New Order-singelene Ceremony (skrevet som Joy Division) og Procession/Everything's Gone Green. Uten å forholde seg til en strikt historisk gjennomgang tilbys flere muligheter til å (gjen)oppdage New Order. POP byr for eksempel på låtrekken Ceremony (1981), Regret (1993) og Crystal (2001) som ikke bare understreker New Orders evne til fabelaktig låtsnekring, men presenterer utviklingen av gruppa over 20 år i løpet av tre låter. Kuratorene har lekt seg med et eventyrlig materiale som har vært med på å fore legenden om Manchester som foregangsby for britisk musikk lenge før Oasis, Happy Mondays og The Stone Roses trådte byens gater.

POP er den lettest tilgjengelige i utvalget og presenterer New Order som 20 år med publikumsfrieri. Skjevt og historieløst som bare pokker, men du all verden så morsomt det er! Høydepunkter i dette utvalget er den fantastiske åpningsrekken med Fine Time, Temptation og True Faith som utgjør et perfekt trekløver for de som trenger en introduksjon til New Orders popmusikalske uttrykk. Temptation fra 1982 signaliserte New Orders fremtreden fra Joy Division-frontmann Ian Curtis' skygge med et mer positivt uttrykk og lydbilde som flørtet med mer innovativ rytmebasert musikk. Året etter fortsatte New Order sin utforskning av ny sequenserteknologi og programmerte rytmer, og vendte blikket mot USA og det fremtredende electro- og rapmiljøet. Afrika Baambataa-produsent Arthur Baker satt bak spakene da Blue Monday ble spilt inn, og sikret New Orders virkelige gjenombrudd (Blue Monday står fremdeles som verdens mestselgende tolvtommer). Bernard Sumner oppsummerer gruppas forhold til låta på følgende måte; "I fucking hate Blue Monday. We've played it too much. It's not really a song. It was an experiment in technology."

For et utrent øre tar vokalen til Sumner noen låter å bli vant med, men man innser raskt at hans kjølige uttrykk passer perfekt med tekstenes observerende karakter. I tillegg til Sumners tekster, gitar og vokal er det Peter Hooks bass som leverer News Orders andre karakteristiske bestanddel. Den hule bassen til Hook er fremtredende i lydbildet på så godt som samtlige av New Orders låter, og overskygger ofte bidragene fra The Other Two. De synthetiske trommene til Stephen Morris og de skjøre synthlinjene til Gillian Gilbert er med på å bygge opp under vokal og bass, men de utgjør ikke hovedbestanddelene i New Orders karakteristiske uttrykk.

Hvis POP presenterer New Order som salgbare popartister, gjør FAN sitt ytterste for å presentere den tyngre siden av New Order som utforsker de ytre grensene i popland. Låter som All Day Long og Your Silent Face presenterer en helt annen side av låtskrivertalentet til New Order enn det man møter på hittene Blue Monday eller Regret. John McCready hviler seg tungt mot utgivelsene frem til og med Brotherhood fra 1986, og presenterer dermed en annen side av New Order enn det Miranda Sawyer gjør på POP. FAN starter med den dramatiske Elegia fra Low-Life albumet. Fra sparsommelig åpning bygger sporet seg fetere over bassen til Hook. Det syntetiske lydbildet er typiske for midten av 80-tallet og har sine referanser til både The Cure og Siouxsie & the Banshees i samme periode. På Sunrise fra samme periode drar Sumner vokalen i sterkere grad mot Robert Smiths karakteristiske uttrykk, og bassen til Hook ligger ikke langt unna bassen på The Cure-klassikere som The Hanging Garden og A Forest. De to låtene på FAN som er hentet fra perioden etter Brotherhood er den spinkle Let's Go fra 1995 og den sjeldent rolige Run Wild fra 2001. FAN gir sånn sett et like skjevt og konstruert bilde av New Order, likesom POP gjør i sitt forsøk på å fremstille kvartetten som forenklet poppete.

Da jeg begynte å høre på utpreget dansbar musikk mot slutten av 80-tallet var klubben Hacienda i Manchester mitt Mekka. Historiene som gikk om tilstandene på Hacienda gjorde Ibiza til en uskyldig ferieøy på bølgelengde med Gran Canaria. Det var ikke før mye senere at jeg forstod hvor viktig New Order var i å opprettholde klubben og hvilket sammensurium av eierskap som rådde i Factory-leieren mot slutten av 80-tallet. På CLUB-delen av Retro får man et innblikk i hvor stor del av uttrykket til New Order den dansbare musikken utgjør. At det er tidligere Hacienda-DJ og M People-sjef Mike Pickering som står for utvalget på denne delen er vel ikke det mest spennende valget jeg kan tenke meg i kretsen rundt New Order, men CLUB starter i hvert fall bra med Koma & Bones' remiks av Confusion. New Orders eksperimentering med rytmer og synthetiske elementer gjør gruppas musikk til et takknemlig remiksoffer, hvilket er tydelig på Confusion hvor rytmeelementene forsterkes og Sumners vokal legges ennå lenger bak i lydbildet. Koma & Bones faller likevel ikke i remiksfella som Sumner skisserer innledningsvis: "I think some remixers write a whole new track and in the last half hour in the studio they get the vocal and plonk it on."

CLUB byr på en særdeles blandet opplevelse: Her får man nyte begge sider av remiksermedaljen. Himmelsk når det fungerer, men akk så kjedelig når det ikke lever opp til originalene. I mine ører er Andrew Weatheralls versjon av Regret et godt eksempel på det siste, hvor en fantastisk original plukkes fra hverandre i studio og popelementene og drivet i låta fjernes til fordel for et rytmetungt, dub-aktig uttrykk. Vokalen er ikke akkurat "plonka" på, men Sumners stemme kjemper tungt med rytmene gjennom verset og refrenget er mikset i stykker. Noe av det morsomste på CLUB er gjenhøret med en av 80-tallets mest produktive remiksere; Shep Pettibone remikset "alle" fra Madonna, Duran Duran, Janet Jackson, Pet Shop Boys og New Order. Her er det Bizarre Love Triangle som får Pettibones karakteristiske gjennomgang, med ytterligere lag av synthtrommer og de spinkle effektene som utgjorde kjernen i Pettibones uttrykk.

New Order har hatt stor innvirkning på mer enn én generasjon DJs og remiksere så det er ingen overraskelse av Pickering kan velge blant en rekke sterke navn på CLUB. Steve "Silk" Hurley gjør Fine Time og det stinker 1988 lang vei, Subbuteo går en ny omgang med World In Motion, Lee Coombs gjør en unødvendig versjon av killerlåta Crystal og Jam & Spoon stiller seg i kø og gjør et forsøk på Blue Monday uten å komme opp mot originalen anno 1983 eller Quincy Jones' 88-remiks. Ringreven Arthur Baker gjenforenes med New Order med en remiks av 1963, men man blir kun sittende igjen med følelsen av at Baker nok gjorde sitt for moderne rytmebasert musikk for 20 år siden. Mine forventninger var høye til den tidligere uutgitte Here To Stay for endelig å høre resultatene etter det mye omtalte møtet mellom New Order og Chemical Brothers. Her blir vi tilgodesett med en forlenget instrumentalversjon, som ikke byr på så veldig mye nytt for noen av partene. Here To Stay er New Order i uvanlig høy fart, eller et litt snilt før-det-tar-av Chemical Brothers.

Å fremheve New Order som et eksepsjonelt godt liveband vil vel være for en overdrivelse å betrakte selv for en hardbarka fan. Likefullt har New Order fått Bobby Gillespie til å gå igjennom diverse liveopptak for å samle noen av høydepunktene på LIVE. Gillespie har gjort jobben grundig, for her er en rekke liveopptak satt sammen, og det gir sånn sett en oversikt over utviklingen på scenen fra In A Lonely Place som er spilt inn på Glastonbury-festivalen i 1981 til opptak fra den hittil siste turneen etter Get Ready så sent som i januar 2002. Lydkvaliteten på opptakene varierer i takt med innspillingene, og det gjør sannelig min hatt kvaliteten på det som leveres fra scenen også; sjekk Gilberts synthinntog på Procession og "surt" får en ny betydning. Det er likevel noe sjarmerende over New Orders konsertfremtoning, som blir understøttet av Hooks uttalelser om livejobbingen: "You know me, I'd play in Chigwell, if I could. I fucking love it." Men etter å ha hørt igjennom LIVE blir man sittende igjen med følelsen av at New Order ikke riktig trives på scenen, ihvertfall ikke på det tidlige 80-tallet da deres eksperimentering med ny teknologi i studioet ikke alltid lot seg overføre til konsertformatet. Det blir tydelig ved å sammenlikne de samtidige låtene; Procession (1982) og Temptation (1981) som er gjengitt i konsertversjoner fra henholdsvis 1985 og 2002. Mens synthene er uregjerlige så sent som i 1985 på Procession er det bassen og vokalen som slenges lengst frem i lydbildet her og gir fremføringen en sjarmerende menneskelig kvalitet. 17 år senere (og etter at Gilbert har sluttet å turnere med bandet) overlates ingenting til tilfeldighetene: Temptation fremføres med millimeterpresisjon hvor de synthetiske elementene pøses frem i lydbildet, Hook ligger bak og kontrollerer mens Sumner presser vokalen som alltid i konsertsammenheng.

LIVE byr på gjenhør med mange favoritter, og er nok et tilfreddstillende gjenhør for de som allerede kjenner disse låtene inn og ut. For dem som har et mer nedtonet forhold til Elegia, The Perfect Kiss, Fine Time, Regret, Crystal og Temptation er ikke dette veldig spennende materiale. Det er litt interessant å merke seg at duetten mellom Bernard Sumner og ex-Smashing Pumpkins frontmann Billy Corgan, Turn My Way fra Get Ready, er inkludert i opptak fra 2001 med Corgan som gjest, men så fort man blir minnet på hvor svak vokal Corgan har i konsertsammenheng så holder det med én gjennomhøring for min del. Sammen med store deler av CLUB, er LIVE det svakeste leddet i denne samlingen og eliminerer egentlig mange av argumentene for hvorfor man skal investere en liten ukelønn i dette produktet. Førstereis-lytterne vil ikke finne mye av interesse på CLUB, og enda mindre på LIVE. POP og FAN byr på fantastiske innblikk i New Orders utgivelser, men det gjør også oppsamlingen Substance (1980 - 1987). Hovedgrunnen til å gyve løs på Retro må være helheten; fire skiver med utvalgte favoritter pakket inn på glimrenede vis, og med tilhørende bildemateriale fra hele karrieren. Hvis du sjekker nettsiden som følger utgivelsen så får du se et utvalg av videoene også som en del av pakka, og om ikke lenge finner du DVDen i en sjappe nær deg. Hvis du ikke har nok penger til dette monsteret, skal en enkel CD som gir en annen innfallsvinkel til New Order under tittelen International være i nærheten av deg tidlig i 2003.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

(V2)

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere:

The Gin & Tonic Youth - New Times
The Fall - Reformation Post TLC