cover

Pockets

Karate

CD (2004) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Emo / Jazzrock

Spor:
With Age
Water
"The State I'm In" aka "Good Buy from Cobbs Creek Park"
Cacophony
Alingual
Tow Trucks
Pines
Concrete

Referanser:
Joan of Arc
The Red Thread
The Secret Stars
Jones Very

Vis flere data

Se også:
Cancel/Sing - Karate (2002)
Some Boots - Karate (2002)
595 - Karate (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


I Farinas lommer

For sjette gang - Karate leverer en plate uten de store overraskelsene, men med sitt distinkte sound intakt.

Geoff Farina har gjennom over ti år og seks plater etablert et meget distinkt sound som frontmann i Karate. Nøkkelord er fremdeles jazzbaserte akkorder og finslepent gitarspill, en tight, men lett rytmeseksjon, stilrent lydbilde og en klar, fast vokal. Helt siden The Bed Is In the Ocean (1998) har jeg umiddelbart følt en skuffelse over det de har prestert. Men både Unsolved (2000) og i noe mindre grad Some Boots (2002) har vist en seig holdbarhet. Jeg er fremdeles usikker på om dette vil gjelde for Pockets. Men med visshet om at Boston-trioen neppe kommer til å tangere tidligere prestasjoner, i hvert fall ikke når det gjelder nyskapning, så er det også lettere å bare nyte dette bandets force: Solid låtskriving og karakteristiske samspill. Det er disse elementene Karate fortsetter å rendyrke på Pockets, for det er ikke til å unngå at Farina går rundt seg selv noen ganger her. De er i ferd med å bli formelbaserte og forutsigbare. Måten han slynger ut enkelte linjer på, som "Pennsylvania" (The State I'm In...) eller "I hear that shit all day from channel 3 to 39" (Tow Truck) er velkjente, stil og tematikk innebærer ikke noe nevneverdig nytt. Jazzelementene som virket så friske har blitt gjentagende, ja, hele tonen virker nærmest resignert, og resultatet grenser opp til det stillestående. Det er som om de møter seg selv for hvert skritt de tar. Og strikken strekkes til det ytterste med dryge Alingual. Borte er det tunge bassdrivet til Jeff Goddard (som på First Release eller In Hundreds fra Some Boots) og borte er mye av den dynamikken som gjorde Karate så unike i utgangspunktet.

Det var den mest negative kritikken, for det er selvsagt mye positivt her også - som forventet. Et poeng er at låtlengden er kortere, innstrammingen fungerer godt, og korter først og fremst ned Farinas soloer. Denne gangen finnes de beste øyeblikkene i de mest dempede låtene, særlig et nydelig spor som heter Water må fremheves. En av Karates roligste i karrieren. Chris Brokaw legger ekstra gitardybde på lange Concretes (og Cacophony) (han spiller i front, og disse to får dermed passere uten de karakteristiske soloene til Farina) men ellers går denne platen merkverdig stille i dørene. Låtene er knappe, soloene kortere og vokalen ikke så fast som tidligere. Pockets kan virke som grått kjøtt ved første smaksprøve, og selv om det ikke akkurat avdekkes store overraskelser over tid, så er det noe ved Karate som, i hvert fall i mine ører, gjør at de har en holdbarhet noe lengre enn andre band som også havner i denne gjentagelsefellen. Gitarspillet til Farina er allerede nevnt, delikat som alltid, og trioens lette jazzpreg er bekvem lytting. Den som søker mer up-beat materiale får dessuten dekket behovet allerede på første spor, With Age, som truer med å bli riktig så spretten, men som stykkes noe opp. Historien om lastebilsjåføren som frykter for jobben sin (Tow Truck) har noe av tidligere tiders trio-driv, men mest snert er det likevel i "The State I'm In" aka "Good Buy from Cobbs Creek Park". Jeg nevnte ovenfor den klassiske måten Farina kaster ut en strofe eller et ord på, som her "...Pennsylvania", og når han benytter dette for å markere overgangen til en knapp, konsis solo er det duket for øyeblikk av klassiske Karatespark, som er deres varemerke. Tekstene til Farina er da også noe for seg selv, han fletter personlige historier og nasjonale hendelser sammen på egenartet vis: "I swear I can see Mumia straight from the mall...", "Nights used to be dangerous here/ but now the mornings have exceeded her deepest fears.." eller "Now I don't want nothing from anyone's God/ But from my country I want better than that...".

Hvis du ikke forventer at Karate har begått et musikalsk kvantesprang, og hvis snaue 40 minutter med mer av det samme er det som skal til for å tilfredsstille deg, ja så holder Pockets mål. Mer bekymringsverdig at det virker som Geoff Farina nærmest kjeder seg, både når han synger og spiller gitar. Det kan fort smitte over på den som lytter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Streets - Original Pirate Material

(Warner Music)

The Streets er et aldri så lite stykke fysikk. Original Pirate Material rommer, om ikke nye, så i det minste egne lover.

Flere:

Mew - No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away / No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away
Arve Henriksen - Chiaroscuro