cover

Go With Me

Seapony

CD (2011) - Hardly Art Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Surf / Lo-fi

Spor:
Dreaming
I Never Would
Blue Star
Into The Sea
Really Do
Go Away
Always
So Low
What You See
Nobody Knows
Where We Go
With You

Referanser:
Best Coast
Allo Darlin’
Dum Dum Girls

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Svermeriske sanger i solen

Et trekløver fra Seattle med stor sans for det minimalistiske og nostalgiske.

Noen ganger er ikke livet verre enn at man spiller inn noen låter hjemme hos seg selv, legger de ut på nettet og før du får sagt opphavsrettigheter, sitter du godt i skinnstolen hos et plateselskap.

Noe forenklet, men ikke langt fra sannheten for Seapony fra Seattle. Go With Me er debutalbumet, og i ryggen har de Hardly Art, underselskap til det legendariske Sub Pop Records. Og dette takket være fire sanger på nettstedet BandCamp.

Bandet ble dannet i 2010 og besetningen er låtskriver og gitarist Danny Rowland, vokalist Jen Weidl og bassist Ian Brewer, samt en gammel trommemaskin. Musikalsk finner dette trekløveret stor glede i det minimalistiske og nostalgiske. Og ikke minst det sonisk usagte.

Seapony bygger sin musikk på et gitarbasert låtmateriale. Sangene veksler mellom skranglete og rufsete gitarriff og vakre, enkle gitarlinjer som blir mektige nettopp ved sin enkelthet. Til tider låter de som et band fra det glade 60-tall, hvor fingeren pekes på den nostalgiske gitarist Rowland, som tydelig henter inspirasjon fra surferrockens Dick Dale. Go Away kan med god vilje minne om noe Hermans Hermit's kunne gjort i sine yngre dager og Into The Sea er et glimrende eksempel på gitar-riff hentet fra 60-tallets surferbølge. Men alt utføres med en subtil hånd, og det er mer pop enn rock i denne surfen. Andre ganger låter de bare som et band fra Seattle med undertrykt støypop på dagsorden. Go With Me inneholder også godbiter krydret med melodiøse og sårbare gitararrangement som skaper så god stemning og atmosfære, at man helt glemmer den anstrengte trommemaskinen som forsøker hardt å være maskin.

Vokalist Jen Weidls noe naive, ja nesten likeglade stemme finner noen ganger melodilinjer så påklistret gitararrangementet at det nesten grenser til det banale. Åpningslåten Dreaming lider av dette; en særdeles statisk rytme fra en trommemaskin og en tamburin gir et umiddelbart inntrykk av å være en demo - tiltenkt som en påmelding til ungdommens kulturmønstring. Men Weidl snur dette inntrykket på de fleste sangene og da spinner hun inn en vakker, sørgmodig og drømmende vokal, med fengende melodier. Weidl sløser ikke med sin stemme og holder seg til det hun får tildelt. Hun kunne gjerne ha spandert mer for variasjonens skyld, noe som også kunne ha vært godt for dynamikken. Bassist Ian Brewer må dekke opp for mangel på en dynamisk rytmeseksjon og takket være ham myknes det statiske mer opp.

Overflødighet finnes ikke i produksjonen. Det bærer preg av å være selvgjort og innspilt i hjemmevante omgivelser. Ikke uvanlig og slett ikke noe minus i disse dager. Innspillingsteknikk er som kjent ikke rakettforskning lenger. Klang er det eneste som det tas grovt av innen effekter, og skal Seaponys lydbilde funke er bruken av klang nødvendig.

Seapony har nok en god bevissthet omkring sitt lydbilde. Det skal fremstå minimalistisk, upolert og degradert og noen ganger låter vokalen out of tune også, men det skal være ekte og det i et ønsket vintage lydbilde. Og dette lykkes de med til tider. Det er nesten så man mistenker Seapony for å ville være et motstykke til grungebevegelsen som så kjent hadde rotfeste i Seattle og heller vil mot den musikalske friheten som selskapet Sub Pop representerte i starten.

Go With Me er slettes ingen dårlig debut. Holder man den opp mot bandets musikalske visjon og den diffuse sjangren de befinner seg i, så har de lykkes. Helt klart. Men. Problemet er at albumet har et fullstendig fravær av substans og er som et soundtrack til den første forelskelse. Naiv, flyktig og overfladisk. Og tekstene gjenspeiler dette enda mer med det evigvarende temaene kjærlighet og lengsel. Etter noen runder med denne platen så innser man at alle sangene følger stort sett det samme mønster og går i den samme tonearten og en blir utsatt for et musikalsk vertigo: alt låter vel likt og alt går i ett og en mister oversikten. Og da går man fort lei, uansett hvor lett og fengende det kan være.

Seapony er ikke ute etter å provosere eller be deg ta stilling til noe, men er ute etter å smøre deg inn i solkremete låter og gi deg en god bakgrunnstøy for de kommende sommerdager.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy