cover

The Sunset Tree

The Mountain Goats

CD (2005) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi / Alternativ / Singer/songwriter

Spor:
You or Your Memory
Broom People
This Year
Dilaudid
Dance Music
Dinu Lipatti's Bones
Up the Wolves
Lion's Teeth
Hast Thou Considered the Tetrapod
Magpie
Song For Dennis Brown
Love Love Love
Pale Green Things

Referanser:
They Might Be Giants
Smog
The Decemberists
Neutral Milk Hotel

Vis flere data

Se også:
All Hail West Texas - The Mountain Goats (2002)
Tallahassee - The Mountain Goats (2002)
We Shall All Be Healed - The Mountain Goats (2004)
We Shall All Be Healed - The Mountain Goats (2004)
Get Lonely - The Mountain Goats (2006)


the Mountain Goats - The Sunset Tree

John Darnielle forteller historier på en måte som få av hans samtidige makter.

Bak navnet Mountain Goats skjuler det seg i all hovedsak én mann: John Darnielle, sykepleier og singer/songwriter, en hyggelig og ikke så rent lite flink mann fra den solfylte vestkysten av USA. Darnielle har gitt ut plater under navnet Mountain Goats helt siden 1992, men det er først de senere årene et større publikum har fått øynene opp for musikken hans. Dette kan ha noe med å gjøre at Darnielle frem til 2002 ga ut platene på, i alle målestokker, små selskaper. At han også frem til nevnte år stort sett begrenset seg til å spille inn sangene sine på en kassettspiller kan også ha medvirket til at musikken ikke har fått nevneverdig gjennomslag på salgslistene rundt om i verden.

Nå er derimot Darnielle klar med sin tredje plate på 4AD, og atskillig flere enn venneløse indie-kids med manglede seksuelle erfaringer og fast tilhold i foreldrenes kjeller har fått øynene opp for at han er en bra mann. For min del kom oppvåkningen med plata Tallahassee (2002), et fantastisk konseptalbum bygget rundt en dysfunksjonell liten familie som flytter til Tallahassee, Florida. Aldeles nydelige melodier, gripende, morsomme og vakre tekster og en stemme av gull gjorde Tallahassee til et av de beste albumene utgitt på denne siden av milleniumsfeiringen. Merkbart var det også at Darnielle, tradisjonelt bevæpnet med kun en akustisk gitar, var mer åpen for andre instrumenter i lydbildet. På et par av låtene kunne man til og med ane en tradisjonell bandbesetning. Denne trenden ble ytterligere forsterket på oppfølgeren We Shall All Be Healed (2004). Men utstrakt bruk av piano, fyldigere arrangementer og bredere sound gjorde også at noe av Mountain Goats' særpreg forsvant. Plata inneholdt noen veldig fine låter, men noe av nerven var borte. Hadde den tidligere minimalisten og eksentrikeren Darnielle mistet noe av gnisten?

Jeg tillater meg allerede her å svare nei.

John Darnielle trives i konseptuelle rammer. Jeg har ikke hørt noen hele album fra tiden før Tallahassee, men vet at han hadde et prosjekt gående der låtene het "Going To [et hvilket som helst stedsnavn]." Tallahassee var som sagt av det konseptuelle slaget, og _We Shall All Be Healed_ hadde både en rød tråd og en merkelig fascinasjon for Belgia (!). En bemerkelsesverdig kvalitet Darnielle innehar, er evnen til å fortelle gode historier. Tallahassee er en samling slike, som flettes sammen til noe større. Kombinasjonen av gode tekster og en stemme man virkelig lytter til, er sterk.

Enda sterkere blir det når han denne gangen vender tilbake til sin egen barndom. I The Sunset Tree blir vi hensatt til California på 70-tallet. Plata er en til dels selvbiografisk reise gjennom en barndom preget av smerte, sinne og frykt. Den handler om et barn, hvis eneste trøst i et liv preget av mishandling og forsømmelse, er musikken. Darnielle har selv uttalt at han har kviet seg for å skrive om sin traumatiske barndom, rett og slett fordi han føler balansegangen mellom å fortelle en god historie og det å bedrive sorgporno, er svært vanskelig. Det har også vært problematisk, bemerker han, fordi stefaren hans fortsatt er i live.

Gjennom de 13 låtene males et stort sett dystert bilde av tilværelsen. I "Hast Thou Considered The Tetrapod?" synger Darnielle om hvordan han lister seg gjennom rommet mens stefaren sover på sofaen. Uheldigvis våkner han, og mens guttungen sitter på rommet med hodetelefonene på, får han tilbakebetalingen. Hans eneste håp er at stefaren ikke ødelegger stereoanlegget – "the one thing I couldn't live without". I "Broom People" har jeg-personen tilsynelatende søkt tilflukt i garasjen, der han skriver ned tankene sine, smerten, og hvordan velmenende lærere og venner aldri kan forstå. Om dette kun er et voldelig misbruk, eller om også seksuelle overgrep finner sted, er litt uklart. I "Magpie" finnes det både tekstmessig og musikalsk indikasjoner på det siste. "Dance Music" er nok en beretning om tilflukt i musikken. Vi befinner oss i 1974, Watergate-høringene går på TV, og Darnielle er 5-6 år gammel. Plutselig sender stefaren et glass av gårde, med klar retning mot morens hode, og Darnielle løper opp på rommet og søker trøst i "dance music". I denne låta får vi også indikasjoner på at jeg-personen overfører misbruket til andre:

"Ok so look I'm seventeen years old/ and you're the last best thing I've got going/ but then the special super sickness starts to eat through you/ what am I supposed to do?/ when the police come to get me I'm listening to dance music/dance music"

Midtveis i plata får jeg-personen en gylden mulighet. Stefaren har sovnet i bilen, og en hagle er tilgjengelig. Gjennom noen sitrende og intense sekunder står verden stille. I sakte film følger vi hvordan moren og søsknene kommer løpende til, tankene som farer gjennom hodet der den ødelagte og misbrukte gutten får muligheten til å hevne seg. Men motet svikter, og det ebber ut. Etter 13 låter med ulykke og tristesse får vi et lite hint om at ikke absolutt alt her er selvopplevd. I "Pale Green Things ringer søsteren hans og forteller at stefaren er død. "That you died at last/ at last!". Det hele er bare uendelig trist. John Darnielle har alltid fortalt de gode historiene – denne gangen overgår han seg selv. Dette er veldig sterkt og veldig bra.

Du stusser kanskje over at jeg har skrevet såpass mye uten å nevne selve musikken med et ord – det skal jeg gjøre noe med her. Musikken er intet mindre enn fantastisk. Det finnes tre-fire melodier på denne plata som overgår alt, absolutt alt, jeg har hørt tidligere i år. Den intense "Dilaudid" bæres frem av strykere. Intens må også den nesten rock-opera-aktige "Lion's Teeth" og apokalyptiske "Broom People" sies å være. "Pale Green Things" er en rørende vakker ballade, og "Up The Wolves" er et perfekt stykke visekunst med indiepop-tilsnitt. Til slutt må "Love Love Love" og "Dance Music" nevnes – vi skriver medio mai, og jeg har til gode å høre en låt utgitt i 2005 som er bedre enn disse to.

Men mest fremtredende av alt er Darnielles stemme. Teknisk sett er dette faktisk stor vokalkunst, og når han går opp på de høyere tonene gjør han det med en skjelvende oppriktighet som stikker i hjertet og får hårene til å reise seg. Når han med en rystende desperasjon nærmest hyler "Take your foot of the break/ for Christ's sake!" stopper verden opp et lite øyeblikk. Darnielle skriver fantastiske tekster, og når de fremføres med en stemme som trenger igjennom glass, betong og eventuelle singer/songwriter-fordommer, er det bare å gi seg over.

Mountain Goats har noe nesten Dylansk over seg. Evnen til å forene disse hjerteskjærende historiene med populærkulturelle referanser – både Watergate, reggae-sangeren Dennis Brown og Kurt Cobain dukker opp – setter meg på tanken at John Darnielle kanskje er vår tids Dylan. I en overbefolket singer/songwriter-sekk står han frem som en mann med den unike evnen til å røre ved alle følelsesspektre, uten at det på noen måte virker påtatt. Dette er omtrent så ekte det blir.

Jeg var skeptisk til The Sunset Tree. We Shall All Be Healed var fin, men tam, og jeg hadde vel egentlig ingen tro på at Mountain Goats skulle nærme seg Tallahassee-høyder. Det er med hvinefull fryd og nesten skjelvende hender jeg konstaterer at Darnielle trolig har overgått seg selv. The Sunset Tree inneholder ikke ett eneste middels spor, langt mindre et svakt. Jeg forstår at jeg kan fremstå som en euforisk fanatiker, en musikkglad fyr blendet av et godt album i en platevår som så langt ikke har vært det helt store. Men jeg ber deg om å tro meg – etter 15 runder i spilleren føles The Sunset Tree som en åpenbaring. Et styggvakkert, rørende og engasjerende mesterverk. Med forbehold om at følelser forandrer seg, oppfatninger nyanseres og meninger svinger: The Sunset Tree av Mountain Goats er pur storhet, og den definitivt beste plata jeg har hørt så langt i 2005.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nas - Street's Disciple

(Columbia)

Nas omsider tilbake, ti år etter Illmatic .

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
The Dining Rooms - Numero Deux