cover

Rising Force

Yngwie Malmsteen's Rising Force

CD (1984) - Polydor / Polygram

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
Black Star
Far Beyond the Sun
Now Your Ships Are Burned
Evil Eye
Icarus' Dream Suite Op.4
As Above, So Below
Little Savage
Farewell

Referanser:
Al DiMeola
Tony MacAlpine
Paul Gilbert

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En svensk komet sikter mot stjernehimmelen

The day Jimi Hendrix died, the guitar playing Yngwie was born.

Året er 1983. Den da 20 år gamle gitaristen Lars Johann Yngve Lannerbäck står på terskelen til noe stort. Etter en tredagers konkurranse lagt opp som en festival i Stockholm, nærmere bestemt Woodstockholm, har hans etter hvert så kjente band/soloprosjekt Rising Force allerede gitt verden en liten smakebit på det som etter hvert skulle komme. En avis i Sverige kjører en større sak på Hässelbys store sønn, og resten er som de sier historie. Lars Johann, eller Yngwie som vi kaller han fra nå av, vant konkurransen og dermed rettigheten til gratis studiotid hos den rutinerte artisten Anders Glanmark - et tilbud han senere takket nei til.

Yngwie Malmsteen ble født i Stockholm, den 30 juni 1963. Som liten sneip var det ingen ringere enn Jimi Hendrix som først fanget hans oppmerksomhet, men ikke på grunn av musikken. I senere intervjuer har Yngwie fortalt at gitarbrenningen til Jimi gjorde uutslettelige inntrykk på en ung sjel, og at han selv en dag var fast bestemt på å svi av unevnelige summer i gitartre i løpet av en kveld. De tidlige musikalske influenser kom imidlertid fra et særdeles tradisjonelt hold - den klassiske musikken. Yngwie forelsket seg tidlig i storheter som Bach, Mozart og Paganini, og man trenger ikke et trenet øre for å høre disse influensene den dag i dag. Det tok imidlertid enda noen år før storesøsteren Lollo begynte å kjøpe skiver av Deep Purple, Yes og Genesis, artister som sammen med de klassiske mestere skulle komme til å danne grunnfundamentet for Yngwies musikalske plattform.

Men la oss gå noen år frem i tid igjen. Yngwie hadde allerede brukt flere år på å spille i diverse konstellasjoner med heller dårlige fremtidsutsikter. Etter det ytterst velkomne tilbudet om gratis studiotid var han i syvende himmel - helt til det kom frem at han måtte synge på svensk. Yngwie hadde i lengre tid skrevet tekster på engelsk, og hadde liten tro på det svenske tekstformatet. Derfor ga han Glanmark på båten, og tok første fly over Atlanteren. Han fikk tidlig tilbud om å gjøre en soloskive, men mente selv at han ikke var klar for den oppgaven enda. Han søkte i stedet mot noe tryggere, et band som allerede var etablert med et solid publikum i ryggen. Valget falt på Steeler, et amerikansk hardrockband som ble dannet noen får år tidligere. Karrieren i Steeler ble av det korte slaget, og like etter at de kom ut ifra studioet sa Yngwie takk for seg, og dannet i stedet Alcatrazz med renommerte Graham Bonnet.

Etter å ha gitt ut den mindre suksessfulle No Parole From Rock 'n' Roll, hoppet Malmsteen av Alcatrazz like etter at de gjorde seg ferdig med sin første turne. Bonnet trengte allikevel ikke å fortvile - det neste gitargeniet i form av Steve Vai lå uansett og ventet bak neste sving. Det evigvarende vennskapet med det japanske publikummet hadde derimot allerede tatt form, og Yngwie bega seg sporenstreks ut på en soloturne for å få en smak av hva rocklivets gleder virkelig hadde å by på. Resultatene lot ikke vente på seg.

Alle ville ha en bit av Yngwie, og både UFO og Ozzy prøvde tidlig å sikre seg det nye stjerneskuddets tjenester. Nærmest kom imidlertid KISS, som var ute etter å erstatte Ace Frehley. Han hadde som svensker flest vokst opp med det metriske systemet, og da KISS' daværende manager forlangte at han skulle være minst "six feet tall" ble Yngwie svar skyldig. Hans gjentatte forsøk på å forklare at han var "en åttionio" ble ikke godt mottatt, og han endte i stedet opp med å hente inn sin gamle kompis Jens Johansson med kumpaner for å spille inn et lite stykke musikkhistorie, nemlig Yngwie J. Malmsteen's Rising Force.

Black Star åpner ballet med sin flotte akustiske intro, men derfra og ut var det umulig å si hva en kom til å høre på denne genredefinerende utgivelsen. Hvinende gitarer ispedd alt fra hardrock-influenser til klassiske delstykker utgjør kjernen i dette åpningssporet som gir meg gåsehud den dag i dag. Da jeg i sin tid hørte denne skiva for første gang slet jeg umiddelbart med å finne et sammenlikningsgrunnlag, for min del var dette første gangen jeg hadde hørt noen spille gitar på denne måten.

Far Beyond the Sun åpner ikke stort mye verre - personlig vil jeg trekke frem denne neoklassiske rockehybriden som et av Malmsteens flotteste øyeblikk noensinne. Melodien er mer tiltalende enn Miss Universe og alle Bond-pikene til sammen, og de progressive gitargangene vokser seg mektigere for hver gang du lar skiva snurre i spilleren. Legg til de lynkjappe solopassasjene som nok har fått mer enn en gitarist til å rive seg i håret av frustrasjon, og vi sitter igjen med en neoklassisk klassiker.

OK, to kjappe gitarinstrumentale på rappen fikk faktisk fikk æren av å innlede albumet. Ikke vet jeg hvor mange skiver som åpnet med en dobbel instrumental i 1984, men plutselig dukker Jeff Scott Soto opp på skivas tredje spor, og i likhet med As Above, So Below er det en nytelse å høre Soto vrenge lungene; en stemme som skreddersydd til Yngwies sofistikerte melodilinjer.

Allerede her viste Yngwie at han var fullt kapabel til å skrive musikk like mye for vokalister som for instrumenter, og selv om Soto har gitt oss mange gode stunder etter denne fantastiske debuten sliter jeg med å finne en utgivelse der hans stemmeprakt kommer så godt til sin rett som den gjør på dette albumet.

Det var allikevel gitaren og ikke vokalen som satt i høysetet da Yngwie komponerte sin første fullengder, noe Icarus' Dream Suite Op.4 beviser til sitt fulle. Her finner man alt fra svulmende og pompøse partier til rolige mellomspill med så gjennomtenkte melodiganger at man bare må la seg imponere. Produksjonen er også et kapittel for seg selv, der eksil-svensken levner liten tvil om akkurat hvor i lydbildet han mener gitaren har sin plass. De øvrige instrumentene ligger som et kompletterende teppe bak den fremtredende gitarlyden, og maler frem stemninger som etter hvert skulle bli typiske for en rekke andre band som lot seg påvirke av Yngwie Malmsteens unike lydbilde.

Som man senere skulle bli vant til, bestemmer Yngwie seg for å avslutte skiva med en instrumental låt. Selv om denne korte akustiske saken heter Farewell, skulle heldigvis ikke dette ettertenksomme sporet bli Malmsteens siste bidrag til musikkverdenen. Snarere tvert imot, Rising Force markerte starten på noe som for veldig mange var noe helt nytt. Albumet ble nominert til Grammy for beste instrumentale rockealbum, men Yngwie måtte til slutt gi tapt for selveste Sting(!).

Utover en noe tam produksjon er det i mine øyne kun enkelte anonyme partier i Evil Eye og Little Savage som forhindrer denne skiva fra å få toppkarakter. Når det er sagt er albumet så til de grader gjennomsyret av gode melodier og kompositorisk talent at denne sekseren er brennsterk. Suksessen var uansett et faktum, og det skulle ikke ta mange månedene før Yngwie Malmsteen igjen var aktuell med et knallsterkt album. Rising Force står fortsatt fjellstøtt som en milepæl innenfor den neoklassiske rockehistorien, og alle som ikke har vært borti denne skiva oppfordres på det sterkeste til å ta turen tilbake til 1984 for å oppleve et lite stykke musikkhistorie.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete

(TV5)

Elektrisk støy: (u)ønskede variasjoner i strøm og spenning som opptrer sammen med elektriske forsterkere og apparater for signalbehandling.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust