cover

Tiny Disasters On/Off

Now We've Got Members

CD (2004) - Metronomicon Audio

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia / Jazzrock / Frijazz / Prog

Spor:
We Rip Scarlet Pages/Right Down From the Sun
You Feel Dizzy/We Feel Dizzy
The Secrets of This City
Inside/Outside
Predictions
Before/After
The Stairs to...
?/?

Referanser:
King Crimson
Emerson, Lake & Palmer
The Soft Machine

Vis flere data

Se også:
Then is Just Another Kind of Now - Now We've Got Members (2007)
Repulsive Force - Now We've Got Members (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sjarmerende balkanrock

Gi dem en kommersiell produsent og de erobrer verden.

Å lytte til progrock kan iblant være slitsomt. I gamle dager (60-70-tallet) hadde progrockere et sterkt behov for å fortelle verden om fjerne univers, alver, troll og ting som vitenskapen generelt har hatt vanskelig for å godta. Hvis du legger på pompøse arrangement, hektiske og hyppige temposkifter, lange gitarsoloer og mystisk image, så får du resultatet: Musikk som de innvidde synes er fantastisk, men som andre kan ha vanskeligheter med å svelge. Now We've Got Members' (NWGM) nye plate kan vanskelig karakteriseres som annet enn progrock. Men likevel (denne anmelderen er ingen stor fan av progrock) blir resultatet veldig bra.

Jørgen Sissyfus Skjulstad, primus motor, låtskriver, vokalist og gitarist i NWGM, har uttalt at bandet spiller "rock med harde influenser av musikk fra andre himmelstrøk, psykedelia (uten røkelse), disco (uten glitter) og frijazz (uten jazz)." Det er en ganske god beskrivelse av musikken på Tiny Disasters On/Off. Noen fakta: Åtte låter. Alle er på rundt seks-sju-åtte-ni minutter. Ingen er streite rockelåter av typen vers - refreng - vers - bro - refreng - slutt. Heller slik: Vers - noe helt annet - vers - et rart refreng - en saksofonsolo - noe helt annet - vers - rare lyder - et refreng til slutt. Men tro det eller ei: Det funker.

Hva er det som gjør dette bra? Først og fremst de gode melodiene. Jeg tror at hver eneste av disse låtene har et låtmateriale som hadde holdt til fem hits på VG-lista. Men i stedet for å lage listepop velger NWGM å presse inn alt på samme plate, slik at resultatet blir intenst, litt rart og ganske spennende. De fleste låtene er riff-basert, med visse østlig-inspirerte melodiske tema som spilles på rare instrument (oud, saz, sitar, darbouka), lagt oppå synkoperte balkan/polka/reggae/rocke-rymter. Vokalist Sissyfus synger med en lys og litt veik stemme som i blant er irriterende og i blant ganske sjarmerende. Dessverre blir stemmen hans lett borte: I dette maksimalistiske overskuddslageret av musikk blir stemmen hans for utydelig.

Jørgen Sissyfus' tidvis skortende vokalinnsats, i kombinasjon med enkelte andre skjønnhetsflekker, gjør at jeg sitter igjen med et sterkt ønske: Gi dette bandet en kommersielt orientert produsent! Gi dem et skikkelig budsjett! For dette er så bra at det fortjener en enda bedre innpakning. Sissyfus' evner som låtskriver er nevnt. Resten av bandet fortjener også å nevnes. Det er levende og engasjerende spilt, tight, mye driv, passe følelsesladet. Dag Stiberg, som ikke overbeviste med jazzgruppen Quarter Past, gjør for eksempel noen fantastiske soloer på sax. Og Henrik Kamphus' trommekaskader tilfører musikken ekstra gnist. Hvis dette bandet møtte en fetladen plateselskaps-pamp som dempet noe av deres iver, som kuttet ut noen av de musikalske eksessene, så hadde de erobret verden. Tro meg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Geoff Berner - Whiskey Rabbi

(Black Hen)

Fordjup deg i Ordet, la delirisk Palinca-rus rase gjennom systemet og kast deg inn i eit sirkus av heftig sigøynardans og sørgmodige klezmer-tonar.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Le Corbeau - Moth on the Headlight