cover

Permission To Land

The Darkness

CD (2003) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Heavy metal / Stadionrock / Lettmetall

Spor:
Black Shuck
Get Your Hands Off My Woman
Growing On Me
I Believe In A Thing Called Love
Love Is Only A Feeling
Givin' Up
Stuck In A Rut
Friday Night
Love On The Rocks With No Ice
Holding My Own

Referanser:
Queen
Van Halen
Def Leppard
AC/DC
Judas Priest

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Tribute to rock

Tidvis morsomt tilbakeblikk gjennom et par generasjoner hard rock og tåpelig oppførsel.

The Darkness har en ganske åpen flørt med de siste 30 åras harde rock. De henter fram en brei beinføring, et humør og arrangement som man kjenner godt igjen fra 70- og 80-tall. Til og med imaget er bygget på gamle helter. Vokalist Justin Hawkins ser ut som en kombinasjon av Alice Cooper à la 1970, Freddie Mercury à la 1975 og David Lee Roth à la 1980. Musikken er stort sett partyrock med øya festet på gamle helter og idealer.

Her er det ingen forsøk på å fornye stilen, ei heller å leke med de regler som allerede er vedtatt. Til tider høres låtene ut som et slags klipp-og-lim av andre band. Her ligger vel problemet til The Darkness. Selv om Permission To Land er en svært underholdende skive, har man hørt alt før. Ikke en eneste ny tanke eller vinkling presenteres. Må har mange andre band kommet unna med dette, men her blir det liksom litt for påtagelig.

Skiva inneholder mange riff jeg kunne blitt lurt til å tro var av helt andre band. Åpningen Black Shuck høres ut som noe Angus og Malcolm Young har vært bortpå. Givin' Up må da være basert på et titalls Francis Rossi/Rick Parfitt-komposisjoner. Ellers hadde jeg ikke reagert om Eddie Van Halen, Paul Stanley eller Joe Elliot hadde vært krediterte som låtskrivere på skiva.

Nå har jeg til en viss grad høvla over disse fire unge herrene, og de fortjener det. Samtidig fortjener de å få høre at de har skrevet en håndfull veldig fengende låter. Hitsingelen I Believe In a Thing Called Love skiller seg ut, men under den ligger det flere andre man gjerne rister på håret til. I tillegg fikser de her og der den hårete rocken på en svært så elegant måte.

Det som faktisk er vanskeligst å svelge er Justins stemme. Artig at han får til denne falsetten, men etterhvert blir det litt slitsomt og unødvendig mye. Den er ærlig talt ikke så imponerende. Heldigvis styrer han unna de værste hyla i noen av låtene litt ut i skiva.

Følelsen av at alle ideene er brukt før trekker ned, samtidig som evnene som gledesspredere trekker opp. The Darkness havner derfor rundt midten av skalaen et sted. Dette er hovedsaklig gammelt nytt. Jeg klarer likevel å ha det litt moro her og nå. Debuten til The Darkness kan sees som en spøk, men jeg tror heller den er laget i dyp kjærlighet til en type rock man sjelden ser på hitlistene lenger.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

Dungen - Skit I Allt
Röyksopp - Senior