cover

Beautifulgarbage

Garbage

CD (2001) - Mushroom Records / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Powerpop / Rock

Spor:
Shut Your Mouth
Androgyny
Can't Cry These Tears
Til The Day I Die
Cup Of Coffee
Silence Is Golden
Cherry Lips (Go Baby Go)
Breaking Up The Girl
Drive You Home
Parade
Nobody Loves You
Untouchable
So Like A Rose
Beautifulgarbage mixer (enhanced element)

Referanser:
Tribe
Ruby
Zeromancer
Seven

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Byggeklossete

Garbage snylter ikke lenger så mye på indiepopen, men står desto fattigere tilbake.

Jeg har aldri vært spesielt inne i Garbages mildt støyende poprock. Jo visst var jeg en av de mange som identifiserte de første singlene Queer, Stupid Girl og tja, for så vidt også Only Happy When It Rains som go'låter der bak i 1995. Den gang føltes låtene som en del av en naturlig utvikling i det massive indielandskapet som ble manifestert etter Seattle i 1991. Innkjøpet av singlenes korresponderende langspiller ble dog en forlammende opplevelse. Der jeg trodde jeg ville finne kontante pop-perler endte jeg opp med et knippe av virkelig kjedelige låter, forpakket i en start'n'stop-estetikk som i lengden ble vanvittig slitsom og nesten fikk meg til å gnage tapetet av veggene.

La meg tabloidifisere litt over fenomenet Garbage: For meg står de på et vis frem som et slags snylteband (hører jeg hårrøtter som rykkes fra såre isser der ute?). De mannlige medlemmene har bakgrunn fra en rekke band (Spooner, Firetown) som rotet rundt i den diffuse massen av alternative pop- og rockeband under 80-tallet. Uten slagkraften til å banke bandas eksistens inn i oppmerksomheten utover et par lokale fans, var Vig den første til å erkjenne at hans personlige musikalske styrke lå knyttet til andre mekanismer i musikkindustrien, nemlig produksjon. Hadde det ikke vært for denne selvinnsikten hadde nytere av alternativ rock altså neppe fått se Nirvana smeise selveste Michael Jackson ned fra salgstronen i 1991. Sammen med Marker og Erikson, som i mellomtiden også hadde fått opp øynene for opptaksutstyr og knotter, kom dog guttedrømmen om å spille i band tilbake i 1993. Etter at Manson hoppa på året etter, begynte producers-allstar-bandet å nyttegjøre seg av indiemarkedspotensialet som virvlet ned etter banebrytere som Nirvana, Smashing Pumpkins og L7.

Basert på dette har du sikkert allerede regnet ut at jeg aldri kjøpte eller hørte Version 2.0 (1999). Når jeg nå likevel har endt opp med den tredje skiva i spilleren, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne formulere både for meg selv og eventuelle andre hva som gjør at jeg ikke syns at Garbage funker.

Punkt én på sjekklista er den store overvekten av trauste og kjedelige melodier bandet legger til de uspennende arrangementene. På dette punktet er antakeligvis Manson mest å klandre: Jeg tror mye kunne endret seg dersom hun jobbet mer MOT de melodiske og metriske premissene kompet legger til grunn. I stedet velger hun den trygge løsningen, legger seg inntil de øvrige sampleblokkene og ender opp med å forsterke flatheten i låtene.

Mest åpenbart blir det i refrengene, der Garbage er raske til å velge den tradisjonelle, fortettende og volumøkende "å-nå-barker-det-løs-for-nå-kommer-refrenget-altså"-løsningen, som på mange måter har blitt powerpopens mest gjennombrukte grep. Dertil kommer en rigid og metrisk repetetiv spytting av allsangsmotiver. Åpningssporet Shut Your Mouth illustrerer formelen ganske greit: "Shut your mouth (to-tre-fir')/Try not to panic (to-tre-fir')/Just shut your mouth (to-tre-fir')/If you can do it (to-tre-fir')". Deretter refrenget i den ellers kurante førstesingelen Androgyny: "Boys in the girls room (to-tre-fir'-fem)/Girls in the boys' room (to-tre-fir'-fem)/ osv...". Gå deretter tilbake til refrenget i Queer fra debutskiva. Høres merkelig likt ut, ikke sant?

I sum bidrar blant annet dette til at Garbage ender opp med en ganske kjip, eller kanskje ingen nevneverdig identitet i mine ører. Låtene flyter humørløst, uenergisk og maskinelt forbi uten at noen av numrene planter et ønske om å aktivisere repeat-knappen. Tidvis blir det så uten retning at jeg får problemer med å finne motiver for det de lager. Et eksempel er Can't Cry These Tears Anymore, hvormed de begår en sixties poplåt àla Phil Spector: Er dette et utslag av ektefølt kjærlighet for genren, eller er det en slags pastisj med ironisk vinkling?

Men, her skal ikke bare helles malurt. Ballader fikser Manson og co. ganske bra. I Cup Of Coffee, Drive You Home og den vakre avslutningslåta So Like A Rose (veldig Mazzy Star-aktig) kobler Garbage endelig ut de mest slitsomme samplene og lar ting flyte. Manson får en etterlengtet sjanse til å la ord få selskap med følelser, og den griper hun gudskjelov begjærlig. Dette er dog ikke en oppfordring til å lage et rent balladealbum i neste omgang. Bandet bør snarere få skikk på hovedområdet, det vil si overvekten av støypopere, før de velger å legge ut materiale igjen.

Det er avslutningsvis verdt å nevne at Beautifulgarbage kommer med et lite program til glede for de som besitter en PC eller Mac med CD-rom. I dette programmet vil du finne tre ulike muligheter for å herje rundt med et utvalg av låtene på CDen, herunder en egen "miksepult" hvor du kan klippe ut sample-mønstre fra de ulike musikerne og lime de inn i egne patterns. Det er faktisk litt interessant å høre mønstrene hver for seg - de avslører temmelig nærgående Garbages grundige arbeid rundt å filtrere og "frysetørre" lydene de bygger musikken på. Programmet lar deg lagre de beste remixene, og gir i tillegg muligheter for oppdateringer fra bandets egen hjemmeside. Ganske raft og moro, og absolutt et tiltak flere artister innen genrene samplehappy og electronica bør vurdere framover.

For egen del blir noe av moroa noe dempet når programmet på mange måter understreker mistanken om at Garbages musikk er bygget opp av en rekke sampleklosser, lagt etter hverandre som grå og brune papirark i formatet A4.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters

(New Records)

Frå ein lovande debut til ein sjelevitaliserande oppfølgjar. Sersjanten leverer eit av årets definitive norske høgdepunkt på platefronten.

Flere:

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire
Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP