cover

The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The Royal Albert Hall Concert

Bob Dylan

2 x CD (1998) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Blues

Spor:
She belongs to me
Fourth time around
Visions of Johanna
It's all over now, baby blue
Desolation row
Just like a woman
Mr. Tambourine man


Tell me, momma
I don't believe you (she acts like we never have met)
Baby, let me follow you down
Just like Tom Thumb's blues
Leopard-skin pill-box hat
One too many mornings
Ballad of a thin man
Like a rolling stone

Referanser:
The Band
Woody Guthrie
Leadbelly
Hank Williams

Vis flere data

Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


I begynnelsen var ordene

Bob Dylan kunne ta mørket ut av natta og farge dagen svart.

"Live 1966" var nødt til å bli en skuffelse.

Noe annet var helt utenkelig.

Det første jeg leste om denne plata, var en anmeldelse i BEAT, skrevet av Yan Friis, kjent fra Herreavdelingen og Vi Menn. Han mener at dette opptaket fra 1966 gir "samme fartsfølelse som en Gemini-rakett under take-off, samme rus som kombinasjonen langpils/sommernatt/søt pike (som lar deg åpne enda en knapp i blusen), samme vektløshet som en tenåringsorgasme, samme skalleskrall som et pistolskudd."

Er det rart at jeg ble nysgjerrig?

Midtveis på sekstitallet hadde folk-musikken begynt å kjede Bob Dylan. Han hadde ikke planer om å jobbe på "Maggie's farm" resten av livet. På Newport-festivalen i 1965 flyktet han med den elektriske gitaren over skulderen.

Det likte ikke de konservative tilhengerne. På turneen i 1966 ble Bob Dylan møtt med pipekonsert og sakte applaus. Fansen ønsket seg en sint mann med kassegitar, en protestsanger med sosialt engasjement. I stedet fikk de en gal mann på speed. Med seg hadde han verdens mektigste, mest elektriske lydvegg.

"Live 1966" ble ikke tatt opp i The Royal Albert Hall i London, slik de fleste trodde da plata kom på bootleg. Opptaket ble gjort en drøy uke tidligere, i Manchester. Albumet ble først utgitt offisielt i 1998. Noen måneder tidligere hadde jeg kjøpt "Like the night", boka engelskmannen C. P. Lee har skrevet om begivenheten i hjembyen. Han var selv til stede i Free Trade Hall i Manchester, 17. mai 1966. Etter å ha lest "Like the night", føltes det som om jeg også hadde vært der, ti år før jeg ble født.

Forventningene ble ikke akkurat mindre.

I 1966 var Bob Dylan på den absolutte høyden av guddommelig inspirasjon. Han hadde nettopp vært i Nashville og spilt inn "Blonde on blonde", den sprudlende, varierte oppfølgeren til skarpe, revolusjonerende "Highway 61 revisited". Han var verdens kuleste mann.

Det var så vidt tyngdekraften klarte å holde ham nede.

Bob Dylan kunne ta mørket ut av natta og farge dagen svart.

"Live 1966" var ikke bare bedre enn jeg hadde trodd. Den var bedre enn jeg hadde håpet. Den overgikk mine våteste, villeste drømmer.

Verden har aldri opplevd en mer lysende gruppe enn The Hawks, seinere kjent som The Band. Bob Dylan skinner og svir som aldri før. På "Just like Tom Thumb's blues, "One too many mornings", "Ballad of a thin man" og "Like a rolling stone" står han i zenith, på sitt aller høyeste.

Men i begynnelsen var ordene.

Bob Dylan åpnet konserten alene, med sju sanger, rene og skyldfrie. Alle er vakre som Eden. Mange mener at han aldri har gjort et bedre akustisk sett. Det er jeg helt enig i. Selv i dag, snart 37 år seinere, føles "Visions of Johanna" og "It's all over now, baby blue" som selve skapelsen, som himmel på jord.

Først etter hvilen, etter den sjuende sangen, trer de mørke kreftene fram. Det er da Bob Dylan kaster seg selv ut av paradis. Det er da publikum vender seg mot ham. Det er da han kommer på scenen med The Hawks.

Gruppa ser ut som en mannevond mafia. Gitaren til Robbie Robertson er en flammekaster. I løpet av kvelden spiller han to-tre av de mest steikende, brennende soloene gjennom tidene. Det er dunst av dynamitt, fert av blod. Mickey Jones krasjer trommene. Orgelspruten står rundt ørene på Dylan mens han gauler: "My best friend the doctor won't even tell me what it is I've got".

Larmen og vreden truer snart med å rive ned hele Manchester Free Trade Hall. Elektrisiteten hyler i ansiktet til Dylan. Han har flere hundre fjes ved sine føtter, men alt han ser er mørke øyne. Publikum klager og syter. Folk buer og klapper seint.

I ettertid er det ikke vanskelig å forstå protestene. Jeg hadde antagelig reagert på akkurat samme måte. Jeg hadde sikkert vært akkurat like skuffet, bitter og såret. Lyden er rett og slett for høy. Bandet er for brutalt. Det er for store krefter i spill.

Fingrene samler seg i en knute.
Det er vanskelig å puste.
"Something is tearing up your mind".

Bob Dylan hadde sjokkert mange med den bitende, elektriske førstesida på "Bringing it all back home". Han hadde også overrasket med "Like a rolling stone", den over seks minutter lange singelen fra "Highway 61 revisited". Men publikum var likevel ikke forberedt på tyngden og kraften som møtte dem på turneen i 1966.

Som Marlon Brando har sagt: "The loudest thing I've ever heard is a freight train going by and Bob Dylan and The Band."

Free Trade Hall er fylt av frykt og fare, kaos og nervøs energi. Protestene blir verre og verre utover kvelden. Hatet og misnøyen, alle ropene og ukvemsordene, blir banket og slått mot kroppen til Dylan, som støter dem fra seg, tilbake på publikum, med et stort brøl av livskraft og sinne. Han irriterer dem, han terger dem. Etter "Ballad of a thin man", like før bandet skal avslutte konserten med "Like a rolling stone", kommer det berømte, legendariske ropet fra salen.

- Judas!!

Bob Dylan mister fatningen.
Bevisstheten eksploderer.
Han har ikke noe sted å falle.

- I don't believe you. You're a liar! snerrer han tilbake.

Han virker sjuk av sinne. Han klimprer forvirret på gitaren. Rick Danko faller inn bak ham. Mickey Jones løfter trommestikkene. Så snur Dylan seg mot bandet, bort fra mikrofonen, og sier ordene man aldri glemmer:

- Play fookin' loud!!

Og det gjør The Hawks.
Og det gjør Bob Dylan.

Gruppa kaster seg inn i en majestetisk, knusende versjon av "Like a rolling stone". Sangen svulmer opp, på skremmende, uforståelig vis. Den blir en betennelse, en hoven, bankende verkebyll. Mickey Jones høres ut som en mitraljøse på trommene. Rick Danko basser så hardt og tungt at fingrene nesten brekker. Garth Hudson spiller orgel som bare en gal mann kan gjøre.

Bob Dylan bruker hendene som megafon.
Han roper. Han gauler.
"How does it feel!?"

Spørsmålet deler ikke bare publikum i to.
Det får hele havet til å reise seg.

Da Bob Dylan sto på scenen i Manchester denne kvelden, feiret Norge nasjonaldagen. Etter 1966 burde 17. mai vært markert av andre grunner, også her i landet. Dette er en plate fra toppen av fjellet. Dette er den nye grunnloven, den kanskje største, mest skjellsettende begivenheten i moderne kulturhistorie.

Dette er selve ØYEBLIKKET.

Ja, det er store ord. Men disse sangene fra "Live 1966" fortjener hver panegyriske omtale de kan få. Alt annet blekner i forhold til Bob Dylan & the Hawks sin opptreden i Manchester Free Trade Hall. Kunst blir ikke større og mektigere enn dette.

Når steinen stopper å rulle, og havet endelig legger seg, etter ni ekstatiske, overdøvende minutter, avfeier Bob Dylan publikum med et kort, ironisk: "Thank you".

Og går.

Da har natta forlengst falt ned fra himmelen. En merkelig stillhet har senket seg over publikum. Teppet har beveget seg under dem. En del av tilskuerne ser ut som sjøsjuke seilere i det de forlater Manchester Free Trade Hall. Flere av dem ble festet til film av D. A. Pennebaker, som laget dokumentaren "Eat the document".

Noen er rasende, andre bare forvirret. Alle vet at et eller annet har skjedd, men ikke riktig hva.

Bob Dylan selv var omsider på vei tilbake til New York City.
"I do believe I've had enough".

Han ble aldri den samme igjen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Jamey Johnson - That Lonesome Song