cover

Right In My Soul

Candy Dulfer

CD (2003) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Jazz / R'n'B / Voksenpop

Spor:
My Love
Let Me Show You
Right In My Soul
Power To The People
It's My Life
Everyday People
Play A Little Game
Finsbury Park Café 67
Freak Out
December
Valdez In The Country
What’s In Your Head
Let Me Show You (JHQ Drum & Bass Remix)
Lost And Gone

Referanser:
Prince
Funky Stuff
Maceo Parker
Erykah Badu

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Blås i hornet

Candy Dulfer tester ut stemmen og flørter med et nytt publikum, men blir nok ingen pop-prinsesse av den grunn.

Candy Dulfer fikk sitt internasjonale gjennombrudd etter at bandet hennes, Funky Stuff, ble invitert til å varme opp for Prince på et par konserter i Nederland under Lovesexy-turnéen i 1988. Prince var i sitt lunefulle hjørne, og avlyste likegodt opptredenen til oppvarmingsbandet rett før konserten, hvorpå frøken Dulfer skrev et illsint brev til den lille mannen. Plaget av dårlig samvittighet og sjarmert av Dulfers saksofontalent, inviterte Prince med seg Candy til Minneapolis og fikk hennes saksofon til å svinge på en rekke Prince-relaterte prosjekter. Siden har Candy vært fast medlem av Prince-stallen, men det har ikke stoppet dama fra å gjøre en flere prosjekter sammen med andre velkjente artister og gi ut en håndfull soloskiver.

Utover spillejobbene med Prince fikk Candy Dulfer sin største kommersielle hit sammen med Eurythmics-halvdel David A. Stewart på instrumentalsingelen Lily Was Here (1989). Siden er det instrumentaluttrykket som har dominert alle soloutgivelsene, og saksofonen har naturlig nok dominert lydbildet. Fem soloutgivelser og en liveplate har det blitt før årets album starter et nytt kapittel for Dulfer. Right In My Soul introduserer nemlig Candy Dulfer som vokalist, og stemmen dominerer faktisk på lik linje med saksofonen gjennom hele albumet. Mens tidligere utgivelser har vært dominert av småfunky eller jazza instrumentaler, preges Right In My Soul av et mer variert uttrykk i en urban retning med innslag av forsiktig drum'n'bass og strømlinjeformet r'n'b.

Med vokalen som bærende element i de fleste låtene flørter Candy nå med et større poppublikum, hvilket preger albumet i så sterk grad at man tidvis kan glemme at det er en saksofonist som står bak utgivelsen. Nå har aldri Candy vært en utpreget instrumentalist i mine ører, så det er ingen stor overraskelse at det er den gjestende saksofonlegenden Maceo Parker som med sin opptreden på Valdez In The Country står for det sterkeste musikalske bidraget på skiva. Andre høydepunkter på albumet er tittelsporet - som Candy dedikerer til hennes musikalske forbilde Miles Davis - og den rolige It's My Life. På sistnevnte står stemmen til Candy frem som en sterk formidler av et personlig budskap. På de raskere låtene blir vokalen vel strømlinjeformet og anonym, og greier ikke å vekke særlig interesse. Flere av låtene har et fengende rytmespor, men den øvrige instrumenteringen og fremføringen bidrar ikke til å holde konsentrasjonen oppe.

De svakeste sporene er der hvor Candy prøver seg på et mer moderne r'n'b-uttrykk. Albumet introduseres av de likelydende My Love og Let Me Show You som begge faller i det glemsomme Destiny's Child Light-sporet. Det hjelper ikke at saksofonsoloer tvinges inn i hver låt, og at sistnevnte har et sprakende drum'n'bass-rytmespor - resultatet er livløst uansett. Candy finner seg bedre til rette på det Erykah Badu-aktige sporet Everyday People, hvor tempoet reduseres til sørstatenes bedaglige blues. Candy nærmer seg farvannet til Prince på den funky Play A Little Game, men resultatet når ikke opp til prinsens selvsagte snert. Blant instrumentalene på albumet er Finsbury Park Café 67 et høydepunkt, hvor Candy blåser selvsikkert i hornet, og viser frem noe av det arvede talentet.

Samlet sett er Right In My Soul et schizofrent album, som forsøker å treffe trendhorene og kvalitetsnerdene samtidig. Jeg er redd dette albumet bommer på begge leire, og vil nok i størst grad gjøre suksess på hjemmebane i Nederland og blant utegående voksenjazz-lyttere. For min del kommer jeg nok til å forvare albumet i platehylla, trygt plassert mellom de Prince-relaterte utgivelsene til Jill Jones og Mavis Staples.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Rockettothesky - Medea

(Trust Me)

Iskald og stemningsfull tragedie, fra en musikalsk dramaturg som ikke bare kjenner teorien, men også kan spille musikken.

Flere:

Diverse artister - 20 Years of Dischord
Little Axe - Hard Grind