cover

The End

The Considerate Lovers

CD (2008) - Big Dipper / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Rock'n'Roll / Rhythm & blues / Psykedelia

Spor:
As Sure as the Devil's Got Foothold in My Mind
Winter Ain't So Cold When You've Got Someone on Your Mind
I'll Take the Next Train
One Night Women Blues
Final Train
Oh Lord
The End
I Went Looking

Referanser:
The Gun Club
Reigning Sound
The Cynics
Nick Cave and the Bad Seeds
Ricochets
Roky Erickson
The White Stripes
Vishnu
Thee Mono Sapiens

Vis flere data

Se også:
Young & True - The Considerate Lovers (2012)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fem fingre i været

Dynket i sjelfull bråk og leven, hissig garasjeblues og skeiv country. Ungt Tromsøband slår godt fra seg på lovende debut.

The Considerate Lovers har vært aktive på Tromsøs livescene de siste årene, og har med det bygd opp selvtillit gjennom et uttrykk basert på dykk i fars, storebrors, eller for alt jeg vet andres platesamling. Sånn låter det i alle fall, når de åtte låtene debuten består av avslører påvirkning fra blant andre The Gun Club, Reigning Sound og 80-tallets Nick Cave and The Bad Seeds. Stikkord kan være sjelfull bråk og leven, hissig garasjeblues, samt små drypp av skeiv country. Musikalsk er det tilbakeskuende så det holder, men bandet tilfører likevel nok egenart til at det ikke føles som noen bleik kopi.

Tvert i mot, i en sjanger der det går minst tretten på dusinet, er det låtene som hoder skuta flytende. I et hav der de fleste synker som blylodd av gjentakende retro uten
egenart, treffer den unge og hardtarbeidende kvintetten små bekker av fengende toner, i en produksjon som fett løfter kilende refreng mot hjernebarken. Tromsø-bandet har noen låter – det viktigste på et hvert rockealbum – som griper tak og mildt fillerister en kropp som vel har sett sine beste dager. (Vel og uansett), med distinkte hint mot historien lager bandet musikk dyppet i soulfull rock, der skjeggete – og støyfull - harmoni og annen skeiv sommerfølelse kanskje er nærmere enn man aner.

Destillert gjennom Ishavsbyens små scener og vannhull har uttrykket fått lov til å modnes og finslipes, og resultatet – spilt inn i Athletic Sound i Halden – bør få flere enn klientellet på Blå Rock og Kaos til å nikke anerkjennende. The Considerate Lovers' debut fortjener nemlig oppmerksomhet i langt flere leire. The End er kanskje minialbumets beste låt, men å kalle skiva en slutt er neppe noe sjakktrekk, for musikalsk burde dette så avgjort være noe for fremtiden. Ironi eller ei. Og når vi først er inne på pirkete detaljer, hvorfor ikke gjøre mer ut av coveret? I disse digitale tider bør alle – spesielt debutanter – gjøre innpakningen lekrest mulig. Innholdet er likevel det viktigste - og det holder i massevis.

Alt går i sirkler, og når den tid kommer vil dette bandet kanskje angripe tabloidenes ignoranse, glefse etter indiefolket og filleriste festivalbookere. Frem til da er The End en morsom oppladning, fylt opp av hissige gitarer, et buldrende komp og en vokalist som spytter ut egne tekster med snert i stemmen. Henry Johnsen har kanskje ikke verdens beste røst, men tar igjen med kraft og nok dybde til at han overbevisende bærer uttrykket som duver av gårde mellom bluesens urkraft og garasjerockens energi, med snei innom mild psykedelia og svette kropper.

Frenetisk sparkende As Sure as the Devil's Got Foothold in My Mind åpner ballet, og derfra danses det viltert mot knusende og vrengende I Went Looking, en liten halvtime senere. På sin ferd viser bandet seg positivt frem, der The End – som nest siste låt – fremkaller uante rykninger, og med grunnlaget for en susende avslutning med nevnte og suverene I Went Looking. Og med den lysten til å snurre skiven i gang igjen. Og igjen.

Som en ørret i elva følger ikke The Considerate Lovers (trend)strømmen, men holder fast med det som har funket i alle år. Ujålete og tøff rock'n'roll går aldri av moten, og når bandet på sin debut sparker så godt i fra seg er det bare å applaudere, og legge fluen (eller rettere sagt sluken eller markklysa) for hogg.

Fem fingre i været. Blant naturbarn et tegn om godt fiske. Eller noe sånt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broadway Project - The Vessel

(Memphis Industries)

Vinylens knitren, kjølige rytmers gyngen, smakfulle arrangementer. Sans + Sampling = Sant.

Flere:

Supersilent - Supersilent 7
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók