cover

Full Moon

Brandy

CD (2002) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B

Spor:
B Rocka Intro
Full Moon
I Thought
When You Touch Me
Like This
All In Me
Apart
Can We
What About Us?
Anybody
Nothing
It's Not Worth It
He Is
Come A Little Closer
Love Wouldn't Count Me Out
WOW
Another Day In Paradise (Bonus Track)

Referanser:
En Vogue
Toni Braxton

Vis flere data

Se også:
Afrodisiac - Brandy (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Snuppelupp.

Brandy kikker mye tilbake, littegrann ned på skoa og bittelitt inn i fremtiden.

Brandy Norwood var ikke gamle skrotten da hun spilte inn sitt første bidrag til den blomstrende floraen av amerikansk neo-R'n'B i 1994. Barneskolens matematikklære forteller meg at alderen var 15 små år da hun smalt lipglossen i en mikk for å påbegynne en lovende karriere som teen-artist, for øvrig godt hjulpet av Vanilla Ice-produsent(!) Darryl Williams. Alderen tatt i betraktning var resultatet temmelig imponerende; Brandys langstrakte hals formidlet stødige toner med en vokal selvsikkerhet som ga liv til et godt knippe av soul- og R'n'B-låter, trygt og godt forankret i genrenes kontemporære lydbilder.

Etter dette sanket Brandy en litt annen type oppmerksomhet under tittelrollen i den afroamerikanske sit-comen Moesha. Ingen stor serie, men nok til at populariteten økte og til at enkelte fryktet at musikk-karrieren allerede var avsluttet. De mest engstelige ble tildelt en solid dose Valium da hun endelig tok tid av fra TV-studioet til å spille inn oppfølgeren Never Say Never våren 1998, denne gang med hjelp fra den etter hvert sterkt ettertraktede Rodney "Darkchild" Jerkins (Whitney Houston, Britney Spears, Backstreet Boys, Destiny's Child) og en håndfull låtskrivere i hans krets. Resultatet ble litt et litt dristigere og litt mer i forkant søkende album, men den overordnede fargen var fremdeles meget rosa. Mange nikker fremdeles gjenkjennende til albumets spydspiss, singelen The Boy Is Mine - et formidabelt stykke såpeboblesoul der hun i beste diva-stil strakte hals med den jevnaldrende Monica Arnold. Lytterkretsen stagnerte dog i aldersstrekket 10 - 20 år og det intense platesalget la seg relativt raskt etter noen uker i toppskiktet av Billboards barometre. I dag ser vi lettere at Never Say Never var et av bidragene som bidro til å skape et soulcontinuum i spennet mellom "eldre" divaer, som TLC, Vanessa Williams, Janet Jackson og En Vogue, og yngre mer eller mindre progressive dronninger som Destiny's Child, Eve, Aaliyah og Alicia Keys.

Siden den gang har Brandy passert en del viktige små korsveier. Serien Moesha er lagt ned, hun har rundet 20 år og tilsynelatende festet en sterkere ambisjon i musikken. Til å begynne med stusser jeg litt over at hun velger å gå inn i et nytt samarbeid med Jerkins som har brukt de fire siste årene til å dytte soul- og R'n'B-genrenes kanonføde opp hitlistene. Et par gjennomlyttinger av Full Moon feier bortimot alle bekymringer til side. I en alder av 23 virker Brandy å ha full kontroll over uttrykket og veien hun ønsker å gå. Den aller deiligste erfaringen ligger knyttet til det å konstatere at hun, samtiden tatt i betraktning, tar det vanvittig med ro. Selvsikker som hun er henter hun faktisk 95 prosent av stemmene på denne skiva fra egen hals - den eneste som innvilges vokal audiens er softingen Ray J i et lite utvalg av duetter.

Brandy virker usedvanlig voksen for alderen og oppviser en i mine ører sjeldent flott teft ved å inkludere kun det nødvendige. Hun styrer pent unna de mest overdådige og "irrelevante" vokalornamenteringene, à la Destiny's Child, til fordel for backing av grunnmelodiene. Dersom man i noen øyeblikk isolerer vokalen fra Jerkins' instrumentalarrangementer vil man kunne konstatere at Brandy låter mer 1992 enn 2002. Vi finner faktisk at hun i større grad vokalt sett refererer bakover (mot egne røtter?) enn framover mot samtidige storheter i soulgenren. Tydeligst blir det i kremlåter som Nothing og tittellåta hvor hun trekker tydelige veksler på Toni Braxtons imponerende brystklang og dype, behagelige fraseringer. Eller hva med de lekre og lekne refrengharmoniene i den En Vogue-aktige innertieren I Thought? Ahhh, snadder og snas, jeg er solgt!

Vi må selvfølgelig passe på å sende en tilsvarende mengde bukk og skrap i retning av Rodney Jerkins og hans flotte arbeid med å tilrettelegge Brandys instrumentale følge. For de som er vant til overdådighetene hans i samarbeid med Backstreet Boys, Whitney Houston, N'sync eller Jennifer Lopez, kan nok dette virke en smule tilbakeholdent, eller kanskje lite actionpreget. Personlig er jeg snarere imponert over at han så tydelig legger seg i baksetet og lar Brandy ta seg av kjøringa. Han legger arrangementene til rette som kulisser bak den unge damens talent, gir stemmen rom til å gjøre hovedjobben. Og på toppen av det hele lar han Brandy gjøre jobben sin på egne premisser, komplett divafritt og mer sensuelt innsmigrende enn seksuelt spekulativt.

Kun på et par spor blir fristelsen mot den progressive avdelingen av R'n'B for stor for Pro-tools-meisteren. Jeg snakker selvfølgelig om den fantastiske What About Us? hvor han i et lite øyeblikk sender førstedamen ut på en kort rundreise i framtida. Da låta første gang fant veien inn i øregangene må jeg innrømme at jeg stusset kraftig over dens status som første singel fra Brandy på nesten fire år. De sidrompa synkoperte rytmeelementene gir den et nesten vindskjeivt preg som ikke faller helt på plass før Brandy har fått legge til vokalen og harmoniene i noen runder. (Legg også merke til teksten: Brandy holder den løpende konflikten med typen på tomannshånd. Hun unngår dermed å tildele hele mannestanden de sedvanlige lyskesparkene, hvilket er et vanlig trekk blant neo-feminister i genren.) I dag er låta komplett herlig og en favoritt, skulder ved skulder til den elegant strømlinjeformede Apart - et lekkert lite stykke flørtende R'n'B med overtoner av chillout. Vi noterer også at duoen ikke klarer å motstå fristelsen for en rask parafrasering av Sisqos Thong Song i All In Me. Tipper Brandy og Rodney hadde noen orntli' kniserunder i studio under den innspillingen:-)

Før vi runder av bare må jeg strø rundt meg et par-tre akk und abere: Som så alt for mange bidrag i klassene R'n'B/soul blir Full Moon med sine totalt 17 spor noen låter for lang. De svake leddene bærer stort sett de samme grunnelementene som høydepunktene og blir således på dobbelt vis overflødige. For min del trives jeg minst i lag med et utvalg låter fra den siste tredelen av skiva, nærmere bestemt Come A Little Closer, It's Not Worth It og Nothing. Etter en temmelig stringent linje av låter i voksent lilla viser spesielt disse tre låtene at det fremdeles finnes noen nyanser av rosa i talentet. Dog ikke nok til at skip-knotten vil påføres nevneverdig slitasje. Det eneste skikkelige trynet er bonussporet Another Day In Paradise, et ufruktbar duett med Ray J og en fullstendig meningsløs cover av Phil Collins slitne klassiker fra 1989.

Bortsett fra det er Full Moon et befriende tilbakelent og voksent album. Jeg ønsker det all lykke på veien, både på platebarometrene og hjemme hos deg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown