cover

Reformation Post TLC

The Fall

CD (2007) - Sanctuary / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / Krautrock / Punk

Spor:
Over! Over!
Reformation!
Fall Sound
White Line Fever
Insult Song
My Door is Never
Coach and Horses
The Usher
The Wright Stuff
Scenario
Das Boat
The Bad Stuff
Systematic Abuse
Outro

Referanser:
Can
Neu!
Wire
Pavement

Vis flere data

Se også:
The Real New Fall L.P. Formerly 'Country on the Click' - The Fall (2003)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Always different, always the same

Det er over, men dette er begynnelsen. Grinebiter'n har fått med seg essensen.

Mark E. Smith ble intervjuet i the Guardian rett før fotball-VM i 2006 om sine tanker om det engelske landslaget. Et av hans hovedpoeng var at som manager så måtte man holde en viss avstand fra spillerne, slik at de ikke ble for komfortable i jobben. Han kunne også fortelle at det er slik han ser på de øvrige medlemmene i Rhe Fall. Smiths teori er at dersom de er sikre på å beholde jobbene sine, så kommer de garantert til å miste fokus og spille dårlig.

I det samme intervjuet understreket han også at det var behov for å ikke ha stjernespillere, for da ville alle gjøre sin egen greie uten å ha en enhetlig fokus på det som skulle gjøres. Det ble som med en supergruppe: "It's like picking the best guitarist in Britain, the best drummer and the best singer, and expecting them to produce something that isn't prog-rock mush".

Det kommer vel dermed ikke som noen overraskelse at nesten hele bandet er byttet ut siden forrige skive. Bare keyboardisten Elena Poulou, som også er Smiths kone, er igjen fra forrige gang. Inn kom medlemmer fra de amerikanske bandene the Hill og Darker My Love. Lydbildet har dermed naturligvis endret seg en del.

Det er noen elementer som nesten alltid er til stede når The Fall slipper ny skive. Det som først springer en i øynene er hvor horribelt stygt coveret er. Av alle de skivene de har sluppet, så er det omtrent bare Fall Heads Roll og The Complete Peel Sessions fra 2005 som ser passe edruelige ut. Videre er det fra første spor helt klart hvilket band man har med å gjøre. Når bassgitaren setter inn og Mark snøvler lettere animert over de repetitive rytmene, kommer følelsen av The Fall krypende.

Tekstene er fragmenterte og til tider svært abstrakte, og det er stort sett en forholdsvis obskur coverlåt med på skivene. I dette tilfellet er det Merle Haggards White Line Fever. Coverlåter fungerer stort sett svært bra for the Fall, og denne er intet unntak. Versjonen er en heidundranes psycho-gospel-køntribilly-versjon med en meget flott basslinje.

Mark E. Smith har hele tiden hatt som hovedmål å utvikle The Fall til noe annerledes. Det er etter ryktene ingenting han hater så mye som det middelmådige, så det meste blir gjennomført med en overbevisning som fører til at resultatet enten blir veldig bra eller ekstremt dårlig. Dermed er det naturlig å hele tiden utforske nye veier og irrganger, og forsøke nye varianter av det som utgjør grunnstammen i The Fall. På denne skiva kommer det godt til uttrykk gjennom Das Boat, som indikerer med sin tittel at dette er kraut på en britisk måte. Eller snarere the Fall, om man vil.

Fall Sound er bandets forsøk på å beskrive seg selv. "There's no overground or underground" messer Smith, på sin sedvanlige måte. "It's a scream for help, and it's desperate... it's fat and bold in your face". Grinebiter'n har fått med seg essensen.

Reformation Post TLC er mindre umiddelbart enn deres forrige, Fall Heads Roll. Det er ikke spesielt mange spor som kan passe inn i kategorien radiovennlig denne gangen. Det eneste unntaket er vel White Line Fever, men heller ikke den er spesielt polerte. Det er ikke noen låter som Blindness, What About Us? og Breaking the Rules. I stedet er Fall Sound, My Door is Never og Systematic Abuse de mest fremtredende låtene.

Den mest markante forskjellen er rett og slett at bandet nå virker mye kraftigere. Med to bassgitarer som driver låtene fremover. Til tider høres det nesten ut som et metallband. Ettersom det er the Fall, så er det fortsatt ikke ensbetydende med gitarsoloer, heftige synthpartier og trommevirvler. Det er repetition, repetition, repetition. Tregrepsgitar over monoton bass og synth, som en engelsk krautrock med punkundertoner. De er seg selv lik, men har også gått noe tilbake til den mer obskure perioden på åttitallet og tidlig nittitall. Lydbildet er forøvrig blitt noe mer åpent enn det har vært på en stund. Det virker som om de har usannsynlig god tid når de bygger opp låtene. Flere av dem er på godt over fem minutter. Litt langdrøyt kanskje, men det er befriende å få tid til å nyte de herlige sporene.

Reformation Post TLC er hånlatteren over alle bandene som gjør comeback på sine eldre dager. Alle bandene som for lenge siden har passert sitt kreative høydepunkt, men som kommer tilbake for å få sin del av reformasjonen av postpunkbølgen, som de rett nok var med på å bygge opp. "It's about all those Manchester idiots, in groups, they're all reforming," sa Smith til Mojo nylig. "It's obvious why they do it, isn't it? Cos' they're broke. And suddenly they're your mates. And y'know, the Manchester scene never liked The Fall."

På tittelsporet hinter bassgangen en hel del til en av historiens fineste The Fall - hyllester: Pavements Two States. Det er interessant å se hvordan et band kan bli inspirert av et annet, og originalen lar seg inspirere av hyllesten.

Det morsomste av alt er alt Mark E. Smith faktisk ikke kan synge.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

The Machines - Stereotypes
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland