cover

Pocket Revolution

dEUS

CD (2005) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Avant rock

Spor:
Bad Timing
7 Days, 7 Weeks
Stop-Start Nature
If You Don't Get What You Want
What We Talk About (When We Talk About Love)
Include Me Out
Pocket Revolution
Nightshopping
Cold Sun of Circumstance
The Real Sugar
Sun Ra
Nothing Really Ends

Referanser:
The Velvet Underground
Lou Reed
Captain Beefheart and His Magic Band

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Band fra Belgia

Nytenning for belgierne, nytenning for vår skribent.

Belgisk populærmusikk er ikke noe jeg har spesialisert meg innenfor, det stopper ved Vaya Con Dios og Sandra Kim. Men på 90-tallet dukket det opp et band som fanget min oppmerksomhet og som, via sin utvidede omgangskrets av prosjektband, raskt doblet min beholdning av "band fra Belgia".

Jeg kan ennå huske den torsdagskvelden da Paul King på sin sedvanlig slentrende og lett hovne engelske manér introduserte dEUS på MTV 120 Minutes. Det tok ikke mange taktene inn i låta Suds & Soda før jeg var solgt og fredagen var ikke blitt gammel før debutskiva Worst Case Scenario (1994) var bestilt hos den lokale platesjappa.

Jeg fulgte dEUS med yrende interesse noen år, og var heldig nok til å oppleve dem på Roskilde i 1995 og året etter på Sentrum Scene i Oslo. Den glade kreativiteten som bobler under overflaten på Worst Case Scenario slo ut i full blomst på scenen, hvor ståbass, fioliner og blomstrete kjoler fikk bein å gå på. Da 90-tallet ebbet ut hadde min interesse for bandet rent ut i sanden, og jeg tok det for gitt at bandet var historie etter at den sterkeste kreative drivkraften, Stef Camil Karlens, takket for seg etter den mindre gode oppfølgeren In a Bar Under the Sea (1996).

Men så i 2005 dukket dEUS igjen opp i min bevissthet med utgivelsen Pocket Revolution. Overraskende bra er den også selv om bassist/felegnikker/kjolebærer Karlens fremdeles er fraværende (han dukker dog opp som vokalist på Pocket Revolution). Det behøver ikke nødvendigvis å være et kvalitetsstempel, men det er hyggelig å registrere at bandet fra Belgia er booket inn på klubbdagen til Øya 06.

Hva så med den nye skiva? Nybrottsarbeid fra gamle helter er alltid en nervepirrende og tveegget fornøyelse. Det er ingen overdrivelse å hevde at jeg nærmet meg Pocket Revolution med en viss skepsis. Det tok da også en god stund før jeg ble dus med utgivelsen, men nå da produktet har satt seg, er jeg glad for å meddele at dEUS leverer på høyde med Worst Case Scenario.

Albumet er ikke like kantete i uttrykket som WCS, men det fremstår som en velkomponert helhet hvor mange av de kjente dEUS-elementene er på plass. Først og fremst er det den karakteristiske vokalen til Tom Barman (flott navn!) som plata nyter godt av og som gir uttrykket en tyngde som de øvrige elementene hviler på. Mange av karaktertrekkene ved utgivelsen er de samme som dominerte dEUS ”back in the day”; her er stopp-og-start-refreng, rolige og melodiøse partier som eksploderer i snerrende crescendo, samplede lydbiter fra filmer (åh så 90s) og pur pop.

Låta som satt fra første stund er den ur-dEUS-ske Stop-Start Nature. Innledningen er drivende med forvridde lydbilder hvor tradisjonelle instrumenter kjøres igjennom en rekke effekter. Når rytmen er på plass og gitarene kræsjer sammen med snakkevokalen til Barman, så stemmer det aller meste. Og når kubjella kommer inn etter et dramatisk stopp er jeg solgt.

Neste låt ut, If You Don't Get What You Need, er mer tradisjonell i sin oppbygning, men fortsetter det samme gode drivet og har et refreng til å dø for. Gitarene duellerer og vokalen har et desperat uttrykk som til tider matcher det Kurt Cobain hadde i sine ryddigste øyeblikk. Generelt sett kan man si at dEUS i denne omgangen har forlatt sitt tidligere kunstferdige uttrykk til fordel for et streitere poprockuttrykk. Kan hende det er mindre utfordrende enn tidligere, men i mine ører fungerer det vel så godt.

Når bandet roet det ned med låter som Include Me Out eller The Real Sugar, antar de et mer jazzet og sløyt preg som passer Barmans snakkevokal meget godt. Avbrekkene gir albumet en dynamikk som gir inntrykk av mer variasjon enn det gruppens nåværende konstellasjon har innen rekkevidde. Det eksplosjonsartede refrenget på tittelsporet avslører at bandet til en viss grad kjører en formelpreget tilnærming til melodisnekringen - dette har vi hørt mange ganger før fra denne kanten.

Gruppen gjenopptar inspirasjonen fra populærmusikkens ytterpunkter på sporet Sun Ra, som i løpet av syv minutter bygger seg opp til en formidabel rundtur i progpreget eksperimentering i solgudens navn. Dette er en side av dEUS som fikk fullt utløp på minialbumet My sister = My clock (1995), og ikke minst på prosjektbandet Moondog Jr. til ex-bassist Karlens. Kanskje ikke utpreget interessant, men det viser i det minste at bandet fremdeles har en vilje til eksperimentering selv om den fremste drivkraften har forlatt bandet.

Med avslutningen, Nothing Really Ends, er vi tilbake på jorden og i kjærlighetens tegn. Denne avsluttende bredden i uttrykk viser at dEUS ikke kun hviler på kjente formler og at det kanskje er grunn til å gjenoppta fascinasjonen for "band fra Belgia". Jeg har i hvert fall tenkt å gi dEUS en ny sjanse.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Motörhead - Inferno
The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society