cover

Marlone

To Kill a Petty Bourgeoisie

CD (2009) - Kranky / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Støyrock / Shoegaze / Drømmepop

Spor:
You've Gone Too Far
The Needle
Villain
Along the Line
I Will Hang My Cape in Your Closet
Bridgework
I Hear You Coming, But Your Steps Are Too Loud
In Peoples' Homes
Turritopsis
Summertime

Referanser:
Einstürzende Neubauten
Sigur Rós
Godspeed You Black Emperor!

Vis flere data

Se også:
The Patron - To Kill a Petty Bourgeoisie (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mellom støy og melodi

Mye kontraster og eksperimentering fra postrock-duoen med det vanskelige navnet.

To Kill a Petty Burgeoisie – hvor mange ganger har jeg ikke feilstavet dette navnet i det siste – er en duo av Jehna Wilhelm og Mark McGee. Og de spiller post-rock. Hvorfor det er viktig for meg å understreke at dette er post-rock er at dette er en noe spesiell sjanger som folk har et elsk/hat-forhold til. Det finnes et drøyt utall forskjellige postrock-band og problemet er at de alle er generelt sett veldig like. Sjangeren opplever en ganske langsom utvikling – selv om det i seg selv er ganske passende.

Det som er Bourgeoisie' særpreg her er en ganske hemningsløs eksperimentering og utforsking av uttrykksfulle, støyende lyder. Noen ganger med referanser til industri som Einstürzende Neubaten og tidlig Nick Cave: Stygge, metalliske lyder forvrengt i studio. Andre ganger kan man trekke paralleller til elektronisk musikk. Summertime ripper nesten Karlheinz Stockhausen. Dette teppet av bakgrunnsstøy legges over vakre melodier og harmonier, slik at det fører til en kamp mellom det vakre og det stygge – det atonale og det melodiøse – avantgarde og pop – det glade og det dystre. Dette er spennende.

Hva som ikke er spesielt spennende, er at Marlone generelt sett har en tendens til å bli for saktegående. Utviklingen i låtene er så statiske og repeterende at de ikke lenger bygger spenning, men heller bryter den ned. Det handler om den fine balansen mellom å holde deg på kanten av stolen akkurat lenge nok til at du ikke tenker på hva du skal ha til middag, og riktignok er det tilfeller hvor man kan tillate seg å bli helt revet med. Man kan si det er veldig gjennomtenkt at musikken samtidig som å være en kamp mellom det vakre og det stygge også blir en kamp mellom ekstase og kjedsomhet. Men det gjør jo ikke saken noe bedre.

En side av Bourgeoisie som de virkelig mestrer er de dystre, uttrykksfulle sporene. The Needle byr på en apokalyptisk stemning, med en sentimental cello i bakgrunnen og alarmerende bakgrunnsstøy enda lenger i bakgrunnen. Sammen med korte øyeblikk av støyeksplosjoner blir denne låta et "kanten-av-stolen"-øyeblikk. Den skjøre, søte vokalen til Jehna er en kontrast som bare understreker det dystre enda mer. Låten går umerkbart over i Villain – som bare byr på tomhet. I positiv forstand. Disse sporene er absolutte høydepunkt på plata.

Along the Line byr på en mer elektronisk stil. Stemningsfull ambient flyter over en drivende bass-puls, som kan gi assosiasjoner til Radioheads Kid A. Dette er også en av de statiske låtene som ikke byr på noe klimaks i det hele tatt. Andre, derimot, som I Will Hang My Cape in your Closet og I Hear You Coming, but Your Steps Are Too Loud er like tro mot post-rockens tradisjon som låtnavnene. Disse sangene bygger seg sakte men sikkert opp mot et klimaks, begge byr på klare linjer mot Sigur Rós og inneholder henholdsvis det naive lydbildet til Takk… og Jónsis gitarlag fra ( ).

Turritopsis– den lengste låta på Marlon – bygger også sakte opp mot et klimaks, men er direkte hensynsløs og rå med både elektronisk og "ekte" støy over en majestetisk melodi. På In People's Homes får vi en relativt forglemmelig to minutters poplåt, men den er utvilsomt veldig spesiell. Det høres akkurat ut som et postrock-band som prøver å spille pop. Så hvis du alltid har lurt på hvordan det høres ut, har du svaret her.

Jevnt over – egentlig nærmest utelukkende – er dette en plate for mer tålmodige lyttere. Det er absolutt et gjenkjennelig postrock-band, men det skiller seg ikke så alt for mye ut, og de forsvinner inn i massen av alle andre. Det faktum at de eksperimenterer så mye med elektronisk og "ekte" støy, er et spennende trekk som gir Marlone en balanse mellom lyd og ulyd.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo