cover

Retriever

Ron Sexsmith

CD (2004) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Folk / Singer/songwriter

Spor:
Hard Bargain
Imaginary Friends
Not About to Lose
Tomorrow In Her Eyes
From Now On
For the Driver
Wishing Wells
Whatever It Takes
Dandelion Wine
Happiness
How On Earth
I Know It Well

Referanser:
Elvis Costello
Paul McCartney
Neil Finn
Michael Penn
Ed Harcourt
Travis

Vis flere data

Se også:
Cobblestone Runway - Ron Sexsmith (2002)
Time Being - Ron Sexsmith (2006)
Time Being - Ron Sexsmith (2006)
Destination Unknown - Ron Sexsmith & Don Kerr (2005)
Exit Strategy of the Soul - Ron Sexsmith (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Et eksperiment

Ron Sexsmith er den beskjedne førsteklassingen som sitter rak i ryggen på bakerste pult.

La oss gjøre et eksperiment, som den gale professoren pleier å si.

Jeg har bestemt at denne anmeldelsen skal bli til etter hvert som jeg gjør meg kjent med Ron Sexsmiths nye plate. Jeg skal gi dere tankene mine underveis i lytteprosessen. Det kan bli forvirrende. Det kan bli feilslått. Men det kan også bli ganske interessant.

La meg først minne om at Ron Sexsmith hører til i samme kapittel som Ronnie Lane, Rick Danko, Richard Manuel, Gram Parsons, Charlie Rich og Gene Clark når boka om tidenes største sangere skal skrives. Hans andre plate, "Other songs", er en lavmælt klassiker og en av mine aller største favoritter her på jord.

Så vet dere det.

Førsteinntrykk (kl. 16.55, 14. april)
Til min overraskelse kom jeg over "Retriever" på Platekompaniet tidligere i dag. Albumet slippes egentlig ikke i Norge før seinere denne måneden, men det er nå gjort tilgjengelig via spesialimport. Coveret er flott. Navnet på plata er typisk Sexsmith. Det samme er mange av låttitlene. "Dandelion wine", for eksempel. Eller "Tomorrow in her eyes".

Forberedelser til første gjennomlytting (kl. 18.36)
Jeg registrerer kjapt at "Retriever" er produsert av svenske Martin Terefe, samme mann som hjalp til på "Cobblestone runway" fra 2002. Ron takker ham for "another fine studio experience". Tekstene er trykket i heftet, noe vi setter stor pris på. De fine bildene i coveret er visst tatt av Daniel Lanois, mannen som produserte deler av den første plata til Sexsmith.

Oi sann, Ed Harcourt er med på piano og fender rhodes på flere av låtene. Og han korer på spor fem, "From now on". Hm, interessant. Sist hadde Ron med seg Chris Martin fra Coldplay på én av sangene, "Gold in them hills". Ed Harcourt er helt klart et mer spennende valg, sånn i utgangspunktet.

Se det ja, plata er dedisert til "the memory and music of" Johnny Cash, June Carter Cash og Elliott Smith. Dette lover godt.

Første gjennomlytting (kl. 18.42)
Gitar. Vispende trommer. Og stemmen til Ron. Ai ai ai. Første låt heter "Hard bargain":

"I'm a bit run down.
but I'm ok
I just feel like calling it a day,
but you send me back to the start,
you drive a hard bargain".


Hm, hva har Ron vært gjennom siden sist, tro? På "Cobblestone runway" var jo tonen ganske så optimistisk.

Falsett på refrenget. Flott. Og stemmen. Stemmen!

"So I'll keep on playing
that old song
cos for all I know
it's where I belong
when the world is breaking my heart
you drive a hard bargain"


Ja visst, fortsett å synge sangene dine, du.

Ed Harcourt spiller fender rhodes på det første sporet, uten at jeg hører så veldig mye til ham. Lurer på hvordan de to ble kjent? Kan det ha vært gjennom Martin Terefe?

Ny låt. "Imaginary friends". Sangen til Skybert. Fin, nokså lik "Hard bargain". Og der hører jeg også pianoet til Ed Harcourt. Ikke til å ta feil av, nei.

Hm, den var over ganske kjapt. Erstattes av "Not about to lose". Ganske rask låt, med strykere. Falsett på refrenget igjen. "I'm not about to lose this feeling that I've found".

Ah, "Tomorrow in her eyes". En pianoballade. Det er bare...vakkert.

"I see tomorrow in her eyes
and where my future lies."



Vakkert, ja. Vakkert.

Så var det "From now on", sangen der Ed Harcourt er med og synger. Dette må være "hiten" på plata. En fengende liten sak. Hadde egentlig passet bra inn på Ed Harcourts "From every sphere". Interessant.

Hmmm.....der ringer visst telefonen...

Foreløpig karakter:
8/10

Andre gjennomlytting (kl. 21.20)
Produksjonen til Martin Terefe kan egentlig minne litt om den Steve Earle stelte i stand på "Blue boy", Ron Sexsmiths ikke helt vellykkede plate fra et par-tre år tilbake. "Retriever" er et ganske rocka album. Kanskje litt mer rocka enn jeg hadde ønsket meg. Høres det litt ordinært ut? Savner jeg de store, åpne rommene til Daniel Lanois? Eller de mange nyansene til Mitchell Froom, som produserte "Others songs" og "Whereabouts"?

Foreløpig karakter:
7/10 (svak)

Tredje gjennomlytting (kl. 17.30, 16. april)
Jeg har nå funnet ut at "Retriever" for det meste ble spilt inn i London i august i fjor, under ei hetebølge i byen. Ed Harcourt satt visst nok piano i bare trusa.

Jeg har også funnet ut at trommeslageren i Travis er med på et par av låtene.

Vel.

Tredje gjennomlytting er alltid spennende. Det er da musikken for alvor begynne å feste seg. Det er selvsagt for tidlig å si hvor bra den er, men på dette tidspunktet begynner man i hvert fall å høre konturene av plata.

Jeg har lyst til å si litt om noen av sangene på andre halvdel av "Retriever".

"For the driver" er stort sett Ron Sexsmith alene med gitaren og vissheten om at en sak alltid har to sider. Fin melodi, men ikke akkurat noen dyptloddende tekst. Deretter følger en ny rask låt, "Wishing well". Det virker som om Ron har mistet troen både på det ene og det andre. Her er han bekymret for den oppvoksende generasjon:

"Wishing wells are fine in fairy tales,
but they've got no business here,
where evil's very real"


"Whatever it takes" er nesten soulpop, med svært markert bassgitar. Jeg tror Marvin Gaye kunne ha gjort en fantastisk versjon av denne her. Ron er på leting etter kjærligheten, og håper å legge de ensomme dagene bak seg. Jo, jo. Sexsmith har selv påpekt at "Whatever it takes" er en hyllest til soulkjempen Bill Withers.

Ja, når du sier det, så.

"Dandelion wine", da? Vel, denne minner mer om Ron Sexsmith slik han hørtes ut på de tre første platene sine. Stemme, gitar og en tekst som handler om lykkeligere dager. Trist og fin, med en ærlig og bekjennende Ron Sexsmith som høres ut som han er på gråten.

Jo, "Retriever" er fin. Men jeg tror ikke den er i nærheten av like fin som "Ron Sexsmith", "Other songs" eller "Whereabouts".

Foreløpig karakter:
7/10

Fjerde gjennomlytting (kl. 12.13, 17. april)
Jeg bør vel kanskje presentere Ron Sexsmith litt nærmere.

Han er den beskjedne førsteklassingen som sitter rak i ryggen på bakerste pult. Men når han først åpner munnen, er det ingen som glemmer det.

Ron Sexsmith ble født i 1964, men ser fortsatt ut som skolegutt. Canadieren ga ut sitt første album, "Grand opera lane", på eget selskap i 1991. Den første ordentlige plata hans, selvtitulerte "Ron Sexsmith", ble sluppet i 1995. Da hadde han rukket å bli kjent med både Daniel Lanois og Mitchell Froom.

"Ron Sexsmith" (9/10) gjør kanskje ikke det store inntrykket i starten, men etter hvert som dagene går, blir den en nær venn. Etter tre uker føler du at du har kjent Ron Sexsmith hele livet. Du kan stole på sanger som "There's a rhythm", "Lebanon, Tennessee" og "Speaking with the angel". Du kan føle deg trygg på låter som "Secret heart" og "Words we never use".

To år seinere, i 1997, ga Ron Sexsmith ut sitt aller beste album, mesterverket "Other songs" (10/10). "Whereabouts" (9/10) fulgte i 1999, og var nesten like bra. "Blue boy" (7/10) og "Cobblestone runway" (7/10) innfridde kanskje ikke helt forventningene, men det er ikke dermed sagt at det er dårlige plater.

I forbindelse med utgivelsen av "Retriever" sier Ron Sexsmith at han for første gang har funnet ut hvordan man skriver et skikkelig refreng. Det kan meget godt være tilfelle. Jeg er faktisk ikke sikker på om så mange av låtene på de tre første platene hans har tradisjonelle refreng.

Men det var heller ikke nødvendig.

Foreløpig karakter:
7/10

Femte gjennomlytting (kl. 12.30, 18. april)
Jeg har laget ei liste over de 20 beste låtene til Ron Sexsmith:

1. Thinking out loud (den perfekte sangen å drikke rødvin til)
2. Child star (teksten er etter sigende inspirert av Michael Jackson)
3. Strawberry blonde
4. Speaking with the angel (ja, det høres nesten slik ut)
5. While you're waiting
6. April after all (vår året rundt)
7. Pretty little cemetary (verdens korteste roman)
8. Secret heart
9. There's a rhythm
10. Still time
11. It never fails
12. Right about now
13. At different times
14. Lebanon, Tennessee
15. Galbraith street (bittersøtt om barndommen)
16. Seem to recall
17. Thinly veiled disguise
18. Fallen (høst året rundt)
19. Cheap hotel
20. Gold in them hills (versjonen uten Chris Martin)

Bare de tre siste er ikke fra "Ron Sexsmith", "Other songs" eller "Whereabouts".

Jeg lurer på om noen av sangene på "Retriever" blir med på lista etter hvert. "Imaginery friends" bør ha en god sjanse, i hvert fall. Kanskje også "Hard bargain", "How on earth" og "I know it well".

Foreløpig karakter:
7/10 (sterk)

Sjette gjennomlytting (kl. 19.14, 19. april)
Han er en crooner, Ron Sexsmith.

Jeg skal ikke påstå at han høres ut som Frank Sinatra, men det er noe med den utsøkte fraseringen som gjør at jeg tenker i den retningen. Stemmen har dessuten litt av den samme avslappede elegansen som trompeten til Chet Baker. Den er luftig og varm og rik på nyanser.

Musikken til Ron Sexsmith er ikke folk, den er ikke country, den er ikke blues og den er definitivt ikke jazz.

Skal vi først nevne referanser, er det vanskelig å komme utenom navn som Elvis Costello, Paul McCartney, Gordon Lightfoot, Rufus Wainwright og Tim Hardin. Det var nok heller ikke tilfeldig at Ron Sexsmith gjorde en låt av landsmannen Leonard Cohen på sin første plate, og dediserte albumet til Harry Nilsson.

Men jeg har også lyst til å nevne Elliott Smith. Jeg hadde faktisk ikke tenkt i de baner før Ron selv trakk ham fram i coveret til "Retriever". Det var da det gikk opp for meg at de to artistene har en del til felles, ikke minst når det gjelder virkemidler. Begge er mestere på lavmælt inderlighet. Men Ron Sexsmith er mye mer optimistisk og håpefull.

Heldigvis.

Ron Sexsmith kan også være naiv og romantisk som omtrent ingen andre. Han kan faktisk være så naiv og romantisk at jeg nesten rødmer på hans vegne. Jeg lurer på om det ikke er da jeg liker ham aller best. "While you're waiting" er en slik sang. Det er også vidunderlige "How on earth" fra "Retriever":

"Dreams come true in heaven all the time.
Baby how on earth
did we happen upon this love divine.
Baby how on earth
did we find us
down here where people get hurt.
Baby how on earth"


Sånt kommer man bare unna med når man kan synge og drømme som Ron Sexsmith.

Foreløpig karakter:
8/10 (svak)

Sjuende gjennomlytting (kl. 12.15, 24. april)
Jeg har jukset litt, som mor Ingrid pleide å si.

I tillegg til de gangene jeg har lyttet til "Retriever" fra begynnelse til slutt, har jeg fra tid til annen spilt enkeltlåter og partier av albumet. Jeg føler meg derfor trygg på at dette er ei plate å bli glad i. Jeg er nokså overbevist om at dette er en 8/10, noe som vel omtrent skulle tilsvare en sterk femmer på den tåpelige terningen.

De første gjennomspillingene av "Retriever" fant sted ved pc'en. Deretter flyttet jeg meg over i stua. Som regel pleier jeg også å spille et album med øreklokker før jeg konkluderer, men det har jeg ikke fått gjort denne gangen. Strengt tatt er det heller ikke nødvendig, i dette tilfellet. Ron Sexsmith er best i åpne rom, med en kaffekopp mellom hendene. Eller et glass vin. Musikken hans er ikke depressiv nok for whiskey. Den er ikke festlig nok for sprit. Øl kan gå. Øl passer til det meste. Men jeg vil anbefale kaffe eller vin.

Selv om "Retriever" er ei god plate, er det alltid noen låter som skiller seg ut som bedre eller svakere enn de andre. Jeg vil prøve meg på følgende inndeling:

Best: "Imaginery friends", "Tomorrow in her eyes", "Dandelion wine", "How on earth", "I know it well"

Middels: "Hard bargain", "From now on", "For the driver", "Wishing wells", "Whatever it takes"

Minst gode: "Not about to lose", "Happiness"

Foreløpig karakter: 8/10

Åttende gjennomlytting (kl. 22.10, 1. mai)
Jo da, "Retriever" holder fortsatt.

(fortsettelse følger...)

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flying Lotus - Cosmogramma

(Warp)

Med Cosmogramma befester Flying Lotus sin posisjon som en av de mest kreative og lekne artistene i dag.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds