cover

Maladroit

Weezer

CD (2002) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Alternativ / Powerpop

Spor:
American Gigolo
Dope Nose
Keep Fishin’
Take Control
Death and Destruction
Slob
Burndt Jamb
Space Rock
Slave
Fall Together
Possibilities
Love Explosion
December
Island In The Sun

Referanser:
The Rentals
The Cars
Nada Surf
Cheap Trick
Pixies

Vis flere data

Se også:
Weezer (The Green Album) - Weezer (2001)
Weezer (The Red Album) - Weezer (2008)
Raditude - Weezer (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Nerdenes Hevn IV

Den mest variasjonsrike Weezer-platen til dags dato. Kan høres som et direkte svar på Pinkerton.

Weezer kom dalende inn i folks bevissthet i 1994, med sitt selvtitulerte debutalbum - der kutt som Buddy Holly, Undone, the Sweater Song og The World Has Turned And Left Me Here traff MTV-generasjonen som en liten bombe. Med vekt på liten. Nerdestemplet var jo som kjent en viktig faktor i Weezers barndom, og ble holdt ved like med slagord som for eksempel "If it's too loud, turn it down".

Fengende powerpop, tunge gitarer, umiddelbare låter og lett skrudde tekster gjorde imidlertid sitt til at Weezer (the blue album) ble en massiv storselger, og skiva lyder faktisk like friskt i dag som den gang. Så ble det på tide å gå i tenkeboksen. De fleste band som opplever en suksess på linje med Weezers allerede med sitt debutalbum, får problemer med å bestemme seg hvordan de skal følge opp. Enkelte bukker under for presset og splittes allerede etter ett album, andre blir så opptatt av suksess at de lager samme platen en gang til - og så har vi den tredje gruppen som revurderer sitt tidligere materiale, tar med seg de sentrale elementene og videreutvikler sitt sound. Heldigvis havnet Weezers oppfølger Pinkerton (1996) i den siste kategorien. Albumet fikk en mer rufsete produksjon, gitarene støyer mer og melodiene sitter ikke alltid etter en lytt. Kritikerne var fra seg av glede, mens platekjøperne ikke omfavnet denne plata på lik linje med debuten. De av oss som har tilbrakt litt tid med Pinkerton vet dog hvilken fantastisk plate den er.

Deretter senket stillheten seg. Matt Sharp slapp mellom de to første Weezer-utgivelsene den første skiva med sitt sideprosjekt The Rentals (der man blant andre også fant Weezers trommis Patrick Wilson og That Dogs Petra Hayden), og i 1998 annonserte han at han ville forlate Weezer til fordel for hobbyprosjektet. Mange fryktet vel at dette skulle være siste spiker i kista for Weezer. Det er jo ingen tvil om at det er Rivers Cuomo som har skrevet mer eller mindre alle bandets låter, men den lave utgivelsesfrekvensen bar bud om et band i dvale. Stor var derfor overraskelsen da Weezer takket ja til å delta på Warped Tour 2000, uten å ha gitt ut nytt materiale på fire år. På våren 2001 ble imidlertid stillheten brutt og Weezer (the green album) så dagens lys. Et album som på mange måter var et svar på debuten ved samme navn. Ric Ocasek er tilbake i produsentstolen, og så og si alle bandets velproduserte powerpop-låter kunne sklidd rett inn på debuten. Det betyr imidlertid ikke at den grønne var et dårlig album, dette var heller ment som et kvalitetsstempel.

Så foreligger altså Maladroit bare ett år senere. Uhyre kort tid til Weezer å være, men hadde det vært opp til bandet hadde plata kommet før! Det er noe med plateselskaper som vil tyne siste krone ut av forrige utgivelse før en ny får vise sitt ansikt. Noe smakløst syntes jeg derfor det er å legge Island In The Sun, den siste singleutgivelsen fra den grønne, som bonusspor på Europa-utgaven av Maladroit. Det kunne Universal spart seg! Men - og nå skal jeg snart komme til saken - hvorfor denne lange innledningen når det tross alt er Weezers siste album det skal dreie seg om? Jo, det er nemlig viktig å kjenne bandets historie for å fullt ut forstå deres siste album. Der det grønne albumet var et direkte svar på den blå debuten, er Maladroit et direkte svar på Pinkerton. Produksjonen er mer rufsete, gitarene er høyere (til tider faktisk nesten heavyrock-inspirerte) og melodiene ikke like umiddelbare. Men som Pinkerton; etter noen runder i spilleren sitter de geniale melodilinjene og de fremdeles lett skrudde tekstene definitivt der de skal. Fra den heavyrock-aktige Take Control via (bør bli) indierock-klassikeren American Gigolo, den neddempede Death and Destruction den flotte emo-låta Slob, punk-pop kuttet Possibilities, til popperlen Burndt Jamb. Dette er uten tvil det mest variasjonsrike Weezer-albumet, men det er samtidig ingen som helst tvil om hvilket band som spiller.

Rivers Cuomo har et utrolig talent som låtskriver, og få kan trylle frem støyinnpakkede poplåter som denne mannen. Weezer spiser Blink-182 til frokost, tar en basketkamp med Pixies til lunch, spiser middag med The Cars og drar på nachspiel med Kiss. I mine ører har dette bandet fremdeles til gode å lage en dårlig låt.

Men hvor bærer det så? Ryktene har allerede begynt å svirre om nok et nært forestående album, og jeg må si jeg er veldig spent på i hvilken retning bandet nå vil bevege seg. Kanskje Cuomos egne ord fra Take Control er forklaringen: "... and I won't be ashamed of the things we once made, and I won't be coming back 'round here no more". Nå er vi ferdig med fortiden, nå er det kun fremtiden som gjelder, og jeg må si jeg gleder meg som en unge til å se hva Weezer finner på neste gang!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.