cover

In the Future

Black Mountain

CD (2008) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tilbake til fremtiden

Jeg har sett fremtiden. Den er fargerik, far out og farvel til våpnene. Bare svarte fjell og lilla himmel over alt.

"Set us free..." sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en überfet oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In the Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels.

Årets utgave viser at Vancouver-bandet ikke har forandret seg nevneverdig. De har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet Stormy High, og fra der bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med Bright Lights. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!

In the Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.

Bright Lights kunne med 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stomannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.

Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange Tyrants. Galloperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser Tyrants igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown of Creation eller I Want to See the Bright Light Tonight, men jeg mener det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain søker - og er nærmere å finne enn noensinne.

In the Future er bygget opp som en plate - den er tilpasset sin helhet - men det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange Wucan er en ren killer, med et suggererende orgelgroove som holder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom. Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Dette er en låt som Queens of the Stone Age vil spist sushi for å fått lagt lankene sine på.

Så er det heller Queens of Play. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:

Blood crawls through the night holes
Blood sprawls across the walls
Blood crawls up and hassles...


Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at "demons may be hiding in our shadows", der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i "total nightmare, darkness...". Latterlige korte Wild Wind peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig igang. "Set us free..." sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: Stay Free heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen Night Walks, og stillheten som følger er øredøvende.

Som det nå bør være forstått er dette en veldig, veldig fet plate. Jeg liker ikke hardrock/synth-saken Evil Ways noe særlig, men bortsett fra den er In the Future nær et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med "high up on the sun" og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Mathias Stubø - 1979
This Is Music Inc. - Krasnapolis