cover

Black Ivory Soul

Angélique Kidjo

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Pop / Funk / Reggae / Samba / Salsa / Gospel / Jazz / Rumba

Spor:
Refavela
Tumba
Les Enfants Perdus
Bahia
Ne Cédez Jamais
Iemanja
Afirika
Olofoofo
Ces Petits Riens
Black Ivory Soul
Ominira
Okan Bale
Iwoya
Mondjuba
Les Enfants Perdu (singel-versjon)

Referanser:
Zap Mama
Ali Farka Toure
Youssou N'Dour
Ofra Haza

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Polert temperatur, sjelfull klang

Del to i en trilogi. En litt laber bris under danse- og fargeglade sarier denne gangen.

Siden debut- og soloplata Pretty (1988) har ei internasjonal presse omfavna Angélique Kidjo som en diva av en ambassadør for vest-afrikansk musikk. Den Benin-fødte Brooklyn/Paris-stasjonerte vokalisten kom som en storm inn på europeiske lister med energibunten Aye (1994) - året etter debutskiva til Zap Mamas Adventures In Afropea (1993) og året før Mari Boines Ørnebror (1995). Det var world music for alle penga.

Siden da har det blitt seks album. Black Ivory Soul er syvende i rekka og første (studio)debut hos Columbia Records. Visst er kvalitetssikringa i boks: tidligere produsenter teller navn som Mick Jagger, Afrika Bambaataa og Herbie Hancock. Denne gang er det bassist, remixer og bandleder Bill Laswell som har styrt knottene. I tillegg har hun "lastet ned" et knippe låter fra gode låtskrivere, som franske Serge Gainsbourg og brasilianske Carlinhos Brown.

Det er en bilateral musikkultur som ligger i bunnen av Black Ivory Soul: opphavet til albumet er å finne i den brasiliansk-afrikanske forbindelsen i Kidjos hjemby. Her vokste hun opp omgitt av beniske og brasiliansk-portugisiske barn. Bare rett og rimelig at Kidjo ønsker å utforske samt koble sammen musikkuttrykk fra disse landa.

Og det åpner sportslig med Refavela - en fengende godsak hva dansbarhet angår. Låta strekker seg tilbake til 1977 og er skrevet av Gilberto Gil - et brasiliansk fyrverkeri som er verdt en lyttetest! Best er hun, faktisk, når hun tar melodien helt ned til det stillferdige. Perler som Tumba, Olofoofo og Ces Petits Riens er melodiøse uten å være anstrengt gla'dans, om dere henger med ("nå skal vi danse afrikansk, dere!"). I samme slengen bør Okan Bale nevnes hvor ingen ringere enn en av Diabate-familiens store kora-spillere, Mahamadou Diabate, bidrar til å gjøre den lavmælte vokalen virkelig vakker.

Med fare for å anvende et vestligpervertert gehør skal jeg love å ikke avfeie plata med at den er så frøktelig affrikansk, dåkker. Kidjo er stilig her, hun. Men litt vel rund og flink i kantene, litt vel polert her og der, litt gla'jazz. Jeg får verken det store kicket eller den dypsindige etterklangen. Dette skyldes antakeligvis at samtlige låter har ei spennende åpning som glir over i en mer triviell orkestrering. På de aller fleste låtene er ikke dette tilfelle, som Bahia (en ode til hjemlandet) - hør bare hvor nær opp til den portugisiske Fado-sangen Kidjo her er. Det er nesten så jeg lener meg inntil høyttaleren og lengter med (fado er en eviglengtende følelse, som stammer fra de gamle ærverdige sjøfarerne under gullalderen. Nick Cave har vært fryktelig fascinert av denne sangstilen). I det du skal til å sukke henført går arrangementet over i en brasiliansk mix du ikke kunne vært foruten. Dette er platas styrke: gode arrangementer og miksing som redder en del bakglatte pop-partier. I så måte skulle det vært interessant å høre de andre utgivelsene til sammenligning (albumet foreligger også i en japansk og en amerikansk versjon. Den japanske inkluderer andre bonusspor enn de tre vi får servert på den europeiske).

Kidjo forholder seg til Black Ivory Soul som andre ledd i en trilogi (første ut var Oremi (1998) en mix av tradisjonell musikk fra Benin). Hva del tre angår, har Kidjo allerede lagt store planer: å spille inn et album som utforsker musikk fra Cuba, Haiti og New Orleans. Selv om både Oremi og Black Ivory Soul har låter som sitter støpt ved siden av en solid produsent, venter jeg stadig på den store befrielsen. La oss ikke vente forgjeves på del tre i dette kulturelle dypdykket.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day