cover

Dirty

Sonic Youth

CD (1992) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Poprock / Støyrock

Spor:
100%
Swimsuit Issue
Theresa's Sound-world
Drunken Butterfly
Shoot
Wish Fulfillment
Sugar Kane
Prange Rolls, Angel's Spit
Youth Against Fascism
Nic Fit
On The Strip
Chapel Hill
JC
Purr
Créme Brûlèe

Referanser:
Hüsker Dü
My Bloody Valentine
Dinosaur Jr.
Pixies
The Velvet Underground

Vis flere data

Se også:
Daydream Nation - Sonic Youth (1988)
Confusion is Sex - Sonic Youth (1983)
Bad Moon Rising - Sonic Youth (1985)
EVOL - Sonic Youth (1986)
Sister - Sonic Youth (1987)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Signatur, motsignatur og synergi

Here we are now. Entertain us! Please..? No?

Senhøstes 1989; Sonic Youth skriver kontrakt med David Geffen Group, en tilsynelatende uforståelig og mye meditert gjerning blant samtidige college-gjengere og indie-forkjempere. Hva var grunnen? Et ønske om å gå major og samle mer penger på bok? Eller representerte SY en gerilja-front for å infiltrere "det store markedet" med alternative vibber?

Tja, hvorfor ikke begge deler? Faktum er i hvert fall at den uventede suksessen med Daydream Nation (1988) avslørte klare brister i logistikken ved deres daværende distributører Enigma Records; etterspørselen på skiva var tidvis langt større enn selskapet kunne imøtekomme. Dette satte nok litt ekstra fart på bandet da de ble tilbudt en svært fordelaktig - og fremdeles gjeldende - avtale med Geffen i 1989, en avtale der bandet har "full uavhengighet" i materialet som leveres til distribusjon.

Talende nok vil vi neppe høre en patent-slørete Thurston Moore trekke fram solide distribusjonskanaler og tryggere økonomi som første argument for Sonic Youths overgang til den store ligaen. Konfrontert med det - i et indie-perspektiv - "tvilsomme" i handlingen, parerte Moore elegant med å karakterisere overgangen til Geffen som "a Warholian art act". Hva innbærer dette? Antageligvis kan Moores uttalelse knyttes til den delen av Geffen-avtalen der bandet gis status som A&R-representanter, eller "talent-speidere" på selskapets vegne. Sonic Youth fikk altså en sterk påvirkningskraft mot Geffens kontraktsavdeling, og som vi snart fikk se fløy signaturene i alle retninger, med Geffen og en rekke andre multinasjonale selskaper som de største vinnerene.

Joda, SY kan sin kunst- og sosiologihistorie. Andy Warhols personlige signatur var i sin tid et kvalitetsstempel som preget og økte både den kunstneriske og økonomiske verdien i verkene til mange av hans disipler. Strengt tatt kunne Moore her like gjerne ha sagt "a Disneyan art act", ettersom Disney allerede hadde operert etter dette prinsippet siden 1920-tallet, men da hadde han selvfølgelig gått glipp av en gyllen anledning til å nevne Sonic Youth og "(salong)kunst" i samme åndedrag. Uansett var det i årene som fulgte mange alternative band og artister som kunne nyte sine femten-tjue minutter i rampelyset med Sonic Youths signatur/velsignelse/kvalitetsstempel i panna, herunder Babes in Toyland, Gumball, Dinosaur Jr., (disse tre er blant bandene som portretteres i SY-filmen 1991: The Year Punk Broke, 1993), Mercury Rev, L7, og på lengre sikt Pavement.

Før dette skulle imidlertid SYs signatur-ferd starte med en litt uventet vri da bandet landet oppvarmingsjobber på Neil Young & Crazy Horse' Ragged Glory-turné i 1991. SYs opptredener vakte ingen umiddelbar begeistring blant de iherdigste tømmerhoggerene i publikummet, men i etterkant skulle det vise seg å være et svært fruktbart "samarbeid" for begge parter: SY introduserte Young for et yngre, alternativt publikum, mens Neil Youngs status hjalp til med å etablere bandets blikk-kontakt med en større, mer mainstream-orientert lyttermasse. (Young har for øvrig uttalt at støymonumentet Arc som fulgte et begrenset antall av live-skiva Weld (1991), er direkte inspirert av møtet med Moore.) Et knapt år senere gjestet SY for første gang Late Night med David Letterman med framføringen av Dirtys første singel, 100%.

Den mest kjente SY-signaturen ble imidlertid plassert på en da temmelig ukjent liten trio fra Aberdeen, Washington ved navn Nirvana. Med Sonic Youth som katalysator vandret de bedagelig og inspirerte inn i en kontrakt med Geffen for produksjon og distribusjon av det som skulle bli Nevermind (1991). Sjelden kan vel klisjéen "og resten er historie" plasseres bedre. I det påfølgende grunge-hysteriet drev Sonic Youths navn stadig nærmere overflaten på grunn av deres gudfaderlige rolle innen den alternative rocken, og da ikke minst på grunn av Kurt Cobains utilslørte fascinasjon for og navnedropping av inspirasjonskilder som Pixies, Melvins og, selvfølgelig, våre æresgjester.

Det er derfor verdt å minne seg på at Sonic Youth opplevde en voldsom popularitetsøkning i en periode da de selv ikke var plateaktuelle. Alle bandene som et år tidligere hadde mottatt SYs velsignelse sendte den nå i retur etter hvert som plateselskaper, presse og publikum banket inn kjellerdørene med rambukk. Signaturer hadde skapt motsignaturer, og således synergier utenfor SYs til da stramme kontroll. Forventningspresset til Goo var med andre ord blåbærmuffins i forhold til det som skulle følge inn mot utgivelsen av den - til alt overmål - Butch Vig-produserte Dirty i juli 1992. Herre, tal til ditt folk!

Dirty er et bra Sonic Youth-album, men det er (gudskjelov) ikke godt nok til å bli et nytt Nevermind. Plata beveger seg i hovedsak på kryss og tvers av en akse definert av pop- og rock-formler, og kan således kvalitets- og formmessig sees i et vannrett perspektiv fra Goo to år tidligere. Butch Vigs produksjon løfter hi-fi-aspektet til en klarere detaljrikdom, blant annet ved å legge Ranaldos og Moores gitarer i hver sin kanal (Ranaldo til venstre, Moore til høyre), samtidig som Gordons bass brummer kledelig dypere under dem. Men, noe audielt eller formmessig sjumilssteg bort fra tidligere meritter blir det aldri.

100% starter ballet som et knapt to og et halvt minutts, sjeldent kontant poprock-eventyr. En pokkers tøff låt som aldri forlater mid-tempoet til tross for at Ranaldo og Moore leverer intense støykaskader. Gordons bånndrag i bassregisteret og Shelleys metrisk tilbakeholdne trommemønster sikrer en stødig plattform for Moores stadig mer typiske slacker-vokal - en vokalstil som denne gang plasserer ham i baksetet mot konas mer aggressive utbrudd. Gordon starter på sin side mer enn friskt med å la bassen ligge, for i stedet å sale gitaren og slutte seg til Moore og Ranaldos forrykende, soniske angrep i Swimsuit Issue. Hun vandrer deretter karakteristisk snerrende og/eller atonalt gjennom Shoot, Orange Rolls/Angel's Spit, JC, med et intensitetshøydepunkt i det like glimrende som støyende dischord-helvetet Drunken Butterfly.

Joda, mang en SY-fans underliv har våknet til liv under Gordons grovere vokalutspill, men personlig kan jeg slite litt med den litt firkantede linje-for-linje nødrims-estetikken hun har en tendens til å dyrke. For min del kommer derfor Dirtys lekreste Gordon-øyeblikk når hun legger på svøm mot det deilig flytende bakteppet og stryker oss medhårs i On the Strip. Flyt er også grunnlaget for ikke bare platas, men, etter min mening, Sonic Youths absolutte høydepunkt gjennom en mangslungen diskografi; Theresa's Sound World. Moores stemme leverer sine kryptiske tekstlinjer sjeldent drømmende og tilbakelent, mens bandet som helhet arbeider låta gjennom to massive bølgeslag med et utsøkt håndlag i de dynamiske stigningene og fallene. Theresa's Sound World er et nydelig eksempel på Sonic Youths fintfølelse i å forene emosjonell styrke med støyende dischordia, en blanding som jeg kun har hørt Motorpsycho tangere i sine beste øyeblikk.

Midtveis mister Dirty noe av momentet den legger opp til gjennom de første fem låtene, og i de siste to sporene, "trad-rockeren" Purr og VU-pastisjen Créme Brûlèe, går det solid på overtid. Ranaldos vokalinnsats på flotte Wish Fulfillment er upåklagelig, men jeg setter et lite spørsmålstegn ved beslutningen om å sette inn Gordons krefter på gitar i stedet for bass her. Likeledes synes jeg at både den Dinosaur Jr.-friske Sugar Cane, og det halvslappe forsøket på å skape et nytt alt-anthem á la Teen Age Riot i Youth Against Fascism, lider under Moores litt for tilbakelente rutiner på vokal. Det er vel også få som har noe ønske om å høre The Untouchables' original av Nic Fit etter å ha hørt SYs coverversjon - ærlig talt; det høres mest ut som en parodi, gjør det ikke?

Det går litt opp og litt ned for Sonic Youth på Dirty liksom det gjorde på forgjengeren Goo. Ved siden av et klarere pop-fokus er dette grunnen til at jeg omtrent setter et likhetstegn mellom disse to skivene, både profil- og kvalitetsmessig. Sett i lys av alt som skjedde rundt bandet i årene 1990-92 er imidlertid Dirty en veldig viktig skive. Det er et verk der Sonic Youth klarer å holde seg på behørig avstand til de pågående kreftene i det inflasjonsridde alternative markedet, en plate som verken er grunge, alt-metal eller befengt med tidstypiske motiver i teenage-angst. Dirty er et voksent album der bandet unngår å låse seg i ett uttrykk, noe de skulle trekke stor fordel av både ved utgivelsen av neste album; Experimental Jet Set, Trash and No Star og i veien videre inn i 90-tallet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Diverse artister - Do You Know House? - Volume One
Giant Sand - proVISIONS