cover

Amorino

Isobel Campbell

CD (2003) - Snowstorm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Akustisk jazz / Bossanova / Cinematisk / Psykedelia

Spor:
Amorino
The Breeze Whispered Your Name
Monologue For An Old True Love
October's Sky
The Cat's Pyjamas
Why Does My Head Hurt So?
Johnny Come Home
Poor Butterfly
Love For Tomorrow
There Is No Greater Gold
This Land Flows With Milk
Song For Baby
Time Is Just The Same

Referanser:
Serge Gainsbourg
Saint Etienne
Goldfrapp
Broadcast
Cam

Vis flere data

Se også:
Time is Just The Same - Isobel Campbell (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fairytales

En sprudlende og Champagne-injisert reise, tur-retur England-Frankrike.

Isobel Campbell er en artist av typen du har hørt, kanskje til og med sett, uten å legge riktig merke til hvem det er. Som medlem av Glasgow-kollektivet Belle & Sebastian har hun gitt til kjenne fine bueføringer på cello, samt bidratt til feminine stemmeinnslag i vokalspennet mellom Stuart Murdoch og Stevie Jackson. Anonym, ja, men fylt med en behagelig bedagelighet, hvilket er en god grov-karakteristikk av musikken vi får høre på denne, hennes første full-lengder.

Campbell har så vidt meg bekjent ikke vært å høre på en Belle & Sebastian-skive siden Fold Your Hands Child... i 2000. Om dette skyldes en slags underhånden avtalt permisjon fra moderbandet kan jeg bare spekulere i, men uansett betyr det så visst ikke at hun har lagt de musikalske ambisjonene til side. Mellom gjesteopptredener hos Pilot A.K.A. og Teenage Fanclub, samt medlemsdedikasjon til The Gentle Waves, har hun i årene 2000-2002 tuslet mellom provisoriske studioer for å samle opp egne komposisjoner til et langspillerformat. Og det må jeg si; denne damen er flink. Veldig flink. Amorino er et nydelig og dust stemt album som vekker til live høydepunkter fra forgangne stiler mellom fransk chanson à la Serge Gainsbourg og popstikk fra et moderat Swingin' London. Det aller beste er at hun leverer varene med en sixties-autentisitet som legger de aller fleste av det siste tiårets easy listening-revivalister flere lysår bak seg. Hvorfor? Hvordan? Ved å holde lydbildet stramt akustisk, og ikke minst; ved å kutte ut distansert ironi og erstatte den med genuin kjærlighet til og fascinasjon for genrene hun forvalter.

Det Art Noveau-inspirerte coverbildet er egentlig en innholdsdeklarasjon så god som noen: Vi snakker ikke om sekstitall som i "The Summer Of Love", psykedelisk prog og nakenbading i Themsen. Vi snakker sekstitall som i popdragert jazz, bossanova og visesang garnert med myke, orkestrale pastoralepartier. Campbells uttrykk er så lavmælt og intensitetsmessig homogent at man i et førsteinntrykk lett kan tro at det er fattig på eventyr - slik jeg kom i skade for under de første rundene. For min del oppsto det merkelig nok en del friksjon i møtet med Campbells spinkle, nesten overfraserte, og florlette Stina Nordenstam-stemme. Vel er den behagelig, men samtidig litt for karakterløs etter min smak. Etter gjentatte lyttinger har jeg imidlertid klart å akseptere vokalen etter hvert som jeg har oppdaget de fabelaktige komposisjonene og arrangementene som ligger under.

Mange vil nok være uenig med meg her, men det er nettopp som komponist og arrangør Campbell evner å sette ståpels i nakken på meg. Hun virker å ha en stålkontroll over alle elementer og ingedienser som skal til for å gjenskape sekstitallet i et følelseseffektivt snapshot. Hør for eksempel de luftige fløyteharmoniene og det småbrudne men vakre cembaloløpet som ligger til grunn for det svevende tittelsporet. Legg merke til følelsen av jazz-cool som kommer til ved introduksjonen av kontrabass og perkussive kantslag i The Breeze Whispered Your Name - en låt som hun ved ca. 2:30 fører ut i et mørkere, mer progressivt landskap ved hjelp av små doser med kontrollert psykedelia.

Foruten å ty til britisk/amerikansk storbandpop i låter som Monologue For An Old True Love, den søte Love For Tomorrow og den gedigent vakre og forførende There Is No Greater Gold, hører vi Cambell vandre tørrskodd over Atlanteren for å hente inn drag av brasilianske rytmer. Med målrettet blikk vandrer hun i Astrud Gilbertos stillett-spor, og selv om hun ikke støter på selveste The Girl From Ipanema, trekker hun i land to flotte bossajazzere i popschizofrene Song For Baby (hør vokalsvevene) og den aldeles nydelige Johnny Come Home. Campbell utvider i tillegg repertoaret i form av et knippe komposisjoner med klare cineastiske kvaliteter. Her bygger hun gjerne på kvaliteter og assosiasjoner til fransk filmmusikk; den litt retningsløse stemningsbiten Why Does My Head Hurt So Much kunne for eksempel vært skrevet for en transportscene i en hvilken som helst av Jaques Tatis klassiske titler. Poor Butterfly er på sin side som hentet ut av de impresjonistiske scenene i Les Amants du Pont-Neuf (1991).

For ikke å fremmedgjøre for mange vil jeg understreke at Campbell også bærer et slektskap til flere kontemporære innslag i britisk musikk. Tittelkuttet angir for eksempel en mykere og mer smidig linje inn mot Goldfrapps uttrykk ved debuten Felt Mountain (2000), mens deilige This Land Flows With Milk fint kunne passert som et fullverdig spor på Broadcasts vidunderlige retrofuturisme i The Noise Made By People (2000). Den største skrapen setter hun imidlertid i siden på Saint Etienne: Med den überlekre lettjazz-instrumentalen October's Sky legger hun like godt ned sixties-låta London-trioen har jaktet på helt siden debuten Foxbase Alpha i 1991. Wow!

Med unntak av den typiske 'Belle & Sebastian-låta' Time Is Just The Same, klarer Campbell i stor grad å viske ut sporene til sin band-plattform og tydeliggjøre seg selv som en like stødig som leken artist. Man skal for eksempel ha en stødig mengde is i magen for å by opp til en god gammeldags charleston, slik hun helt ut av det blå gjør på den sprudlende og koketterende dixie-ragtimeren The Cat's Pyjamas (flere enn meg som tenker Disney's Aristocats her?). Måtte et stødig salgstall gjøre det mulig for denne damen å trekke flere snedige og fornøyelige lurendreierier ut av sixpencen. Da skåler vi da - i Champagne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Gluecifer - Automatic Thrill
Simon Joyner - Out Into the Snow