cover

Palace of Mirrors

Estradasphere

CD (2006) - The End

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / World

Stiler:
Prog / Avantgarde / Alternativ / Folk / Etnisk

Spor:
Palace of Mirrors
A Corporate Merger
The Terrible Beautypower of Meow
Colossal Risk
The Unfolding
Smuggled Mutation
Six Hands
The Debutante
Flower Garden of an Evil Man
Those Who Know...
Palace of Mirrors Reprise
The Return

Referanser:
Mr. Bungle
Secret Chiefs 3
Farmers Market
Fishtank Ensemble
Ennio Morricone
Don Salsa
The Deserts of Träun
God of Shamisen
Orange Tulip Conspiracy

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En eklektisk og episk reise

Tiårets til nå viktigste progressive utgivelse kommer fra Estradasphere.

For de uinnvidde: Estradasphere (etter Eric Estrada fra politiserien CHiPS) har siden de tok sine første kollektive skritt på slutten av millennieskiftet blitt (mal)plassert i kategoriene avantgarde, fusion og den mildt sagt lite betegnende world music. De blir ofte beskrevet som eksperimenterende sigøynermetall og har måttet tåle parallelliseringer med blant andre Mr. Bungle, Secret Chiefs 3, Taraf de Haidouks og våre egne Farmers Market, delvis grunnet ymse kollaborasjoner og turnevirksomhet med nevnte artister - og man kan jo til en viss grad samtykke i at Estradasphere befinner seg, om ikke i samme gate, så iallfall i nabolaget.

Sekstettens fjerde utgivelse (ser man bort fra diverse EPer og konsertinnspillinger) er altså intet unntak sådan. De har tidligere attestert til det fulle at de behersker enhver mulig og umulig genre til fingerspissene, men nå ser det ut som om Estradasphere paradoksalt nok har funnet sin egenskapte nisje blant villniset. Denne gangen leverer Santa Cruz-musikerne et verk så modent, fokusert og frapperende komplekst (men dog så innbydende) at man gang på gang må ta av hatten i nesegrus beundring.

Palace of Mirrors byr på en eklektisk og episk reise i musikkverdenen og som vanlig preges stykkene av genrerikdom, stilmessig bredde og en tilsynelatende bunnløs brønn av ideer. Med kunstnerisk nysgjerrighet og kjærlighet både utfordres, utforskes og utvides det: Estradasphere nivellerer alle musikkens tradisjonelle parametere og skaper sitt eget dynamiske univers.

Her blir man galant oppvartet og servert en 13-spors selskapsmeny med en nesten utenkelig fusjon av alle tenkbare kategorier; klassisk, jazz, prog-rock, disco, elektronikk, folketone, kontemporær og funk – sømløst forent i noe som bør betegnes som det mest imponerende nedfelt i partiturs form på lang, lang tid.

Regien er strammet ytterligere fra de foregående utgivelsene. Det er som om Aune Sand og Federico Fellini har byttet plass. For det er film det handler om, stort sett. Dette instrumentale konseptalbumet er etter sigende en hyllest til 60-tallets europeiske filmperler og neglisjerte kalkuner, selv om det til tider springer til alle kanter og er et kaleidoskop av abstrakte musikalske syner og et potpurri av symfoniske melodier, film noir og tradisjonell rumensk folkemusikk i en merksnodig, men akk så skjønn symbiose med reinspikket metall.

Det karakteristiske, ikke-vestlige melodimaterialet som alltid har vært så symptomatisk for Estradasphere er som vanlig representert i bøtter og spann med nikk til såvel øst-europeisk som japansk folkemusikk. Med mesterlige, pregnante og tidvis dramatiske arrangement samt en solid dose italiensk filmmusikk i beste Cinecitta-stil, i kombinasjon med fiffige temposkifter, synkoperte rytmer, polyrytmikk og mikrotonale forandringer nok til å gjøre en matematiker svimmel, blir sluttresultatet simpelthen en bemerkelsesverdig sjelden maktdemonstrasjon i virtuos tonekunst.

Etter noen behendige utskiftninger blant mannskapet fremstår bandet i dag som overlegent komplett med kjernemusikerne Timb Harris (fiolin, trompet, mandolin), Jason Schimmel (gitar), Tim Smolens (bass) og de nyervervede Adam Stacey (trekkspill, piano), Kevin Kmetz (shamisen, gitar) og Lee Smith (trommer). Samtlige i verdensklasse som enkeltstående musikere. Men det er uansett ikke de individuelle prestasjonene som løfter fremførelsen til musikalskoratoriske høyder, selv om alle åpenbart og klisjéaktig er viktige muttere i det store maskineriet. Dette er et album rikt på variasjon, båret av en helhetlig musikalsk visjon og videre transportert til et høyere persepsjonsnivå hvor individualiteten oppløses som vampyrer i sollys.

Tittelsporet og åpningskuttet legger for så vidt listen med sitt Nino Rota/Bernard Herrmann-inspirerte gripende tema, og Estradasphere gjør selvfølgelig ikke skam på noen av gallionsfigurene for en døende rase, filmmusikkomponistene. Som seg hør og bør hva angår filmmusikk, repeteres temaet sporadisk i delikate drypp og ikke minst i nye bekledninger og betoner Palace of Mirrors på sin egenartede måte.

Et helt kobbel av velvalgte gjestemusikere gir særs verdifulle bidrag i form av strykekvartetter, klokkespill, tuba, harpe, tromboner etc. - ergo en meget vitalt orkestrert plate, nydelig og tett produsert, forøvrig av bandet selv.

Det smeller videre i cembaloer og shamisen, frenetisk akkompagnert av formel 1-basstrommer og løpsk fiolinspill som vil snu forståelsen av "allegro spirito" fullstendig på hodet. Anført av trekkspill og svarende, nesten lengtende strykere kurtiseres det åpenlyst med Bach- og Chopin-aktige melodilinjer tiltalende dandert på en seng av intrikate deathmetal-riff tuftet på rumenske folketoner. Imøtekommende, aromatiskbehagelige jazzmelodier tar i mot deg med åpne armer mens Ennio Morricone og Piero Piccioni stryker deg sardonisk-kjærlig på ryggen og lydkulissene nok en gang gjør et uventet hamskifte fra agentjazz og luskende klarinetter til industriell støy fullverdig et dystopisk samfunns svanesang. Gradvis, og på et overordnet nivå veves de forskjellige temaene nærmere hverandre i et subtilt spill for til slutt å smelte sammen i avslutningssekvensen.

Ringen blir sluttet.

Stemningen som helhet er smått elegisk, pirrende kinomørk og bærer et anstrøk av melankolsk tristesse. Avbrekkene, på randen av ellevill komikk i form av høyst ukonvensjonelle og intense måter å genspleise genre og instrumenter på, utraderer ikke den kledelig uhyggessvangre stemningen som hviler over konseptet. Og på tross av de uendelig mange musikalske avstikkerne berøres aldri det vankelmodige eller druknes konseptet i en malstrøm av substansløs suppe.

Og apropos selve konseptet; livet - med underkategoriene hat, sex, kjærlighet og døden, er jo viden kjent som både absurd og herlig. Estradasphere viser hvordan dette er forståelig i seg selv, at det henger sammen og gir mening, uten at man er nødt til å trekke inn det absurde som forståelseshorisont - utvid den heller.

Palace of Mirrors er et glimrende kulturelt logisk eksempel på en innspilling som bare kunne blitt laget i dag, et nærmest betimelig uttrykk for det stadiet det vestlige samfunn befinner seg på. Med bakenden godt plantet i postmodernismens og filmnostalgiens kinosete trår dette hypnotiserende og estetiske modus selv frem som et resultat av og et symptom på den pågående oppløsningen av vår historiske tenkemåte, og formidler fortryllelsen av et strålende gjenferd dynket i informasjons- og overflodssamfunnets sorte gryte. Allusjonen, den bevisste hentydningen til historien, er altså stikkord for å forstå prominente trekk også ved de nyere aspektene på denne utgivelsen. Tidligere, og nesten glemte genre og sitater blir tematisert og vitalisert og kan få en symbolsk funksjon for et musikkunnskapsrikt publikum. Utgivelsen bærer nemlig preg av å male fremtredende genreelementer med tydelige strøk, bare dyppet i helt nye farger. Dessuten, med sine innovative krumspring tråkker ikke Estradasphere i pløyet mark, men setter heller store historiske spor i musikkjungelen.

Tre år har det tatt å fullføre dette helstøpte mesterverket. Man kunne tålmodig ha ventet tre år til, Palace of Mirrors er så absolutt verdt det. Gjennomføringen er sensasjonell. Gåsehud er en god indikasjon på kunst, både det vakre og groteske. Tiårets til nå viktigste progressive utgivelse er et faktum.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Flying Lotus - Cosmogramma

(Warp)

Med Cosmogramma befester Flying Lotus sin posisjon som en av de mest kreative og lekne artistene i dag.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
Harmonica Sam - Rocker No.1