cover

Have You Fed the Fish?

Badly Drawn Boy

CD (2002) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Orkesterpop / Kammerpop / Garasjerock

Spor:
Coming in to Land
Have You Fed the Fish?
Born Again
40 Days, 40 Fights
All Possibilities
I Was Wrong
You Were Right
Centrepeace
How?
The Further I Slide
Imaginary Lines
Using Our Feet
Tickets to What You Need
What Is It Now?
Bedside Story

Vis flere data

Se også:
About a Boy - Badly Drawn Boy (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mer hygge - mindre moro.

Storslagen og varm hygge, men leken er over for Badly Drawn Boy.

2002 tegner til å bli et innbringende år for Badly Drawn Boy, eller Damon Gough som mannen med lua egentlig heter. Tidligere i år kom filmmusikken til About A Boy, og nå kommer en ny langspiller under eget flagg. De gode melodiene og den ubestemmelige sjarmen er fortsatt tilstedeværende, på en plate som er mer fokusert enn The Hour of Bewilderbeast.

Der debutplaten gledet med overraskende leken og sprikende britisk poprock, er denne platen mer konsentrert rundt den snille melodi og større arrangementer. Allerede på tittelsporet får man følelsen av at denne plata er "større" enn debuten, med dramatiske taktskifter, orkesterlyd og et piano som understreker de allerede fete bokstavene. Men denne utgivelsen er bare større når det kommer til produksjon og arrangementer. De enestående småkuttene med rare, morsomme og friske innfall må på denne plata vike plass for alt som er forseggjort og i større grad tilpasset helheten. Hvis debuten var sirkus, er dette en velregissert cabarét. Da er det godt at det finnes låter som er sterke nok til å forsvare begrensningene på innfallssiden. Born Again er fin å lene seg på i så måte. Det samme gjelder I Was Wrong, CentrePiece og How?, selv om de ikke kan sies å være representative for platen i sin helhet.

Bruken av orkester, strykere, piano og temaer med høy nynnefaktor dominerer, noe som ikke åpner for de store overraskelsene i lengden. Men hvem trenger overraskelser når man får et knippe gode, bekymringsløse og slentrende låter med smilende rockepop? Allikevel er det hele en tanke mindre underholdende enn før, og smilebåndene trimmes ikke i samme grad lenger. Javisst er det fint når fiolinene stryker avgårde sammen med piano og blåsere på låter som All Possibilities, men det er noe som mangler i utførelsen til at den får full uttelling. Enten er det meg, eller så er det Badly Drawn Boy som ikke er like engasjert lenger, for den lille biten som vekket entusiasme er sårt savnet i dypet av melodi, produksjon og arrangement på denne platen. Noe annet som også er påfallende må være at Gough trolig må ha tatt seg noen sangtimer det siste året, for han er ikke i nærheten av å synge så falskt som på debuten. Falskt er det til tider fortsatt, bevaremegvel, men han henter seg inn fortere og mer elegant enn før. Renere vokal og bedre produksjon burde egentlig føre til forbedringer på produktet, men i mine ører er resultatet blitt det stikk motsatte. Det er ikke strømlinjeformet eller kjedelig, men det er definitivt i den retningen det synes å bære. Jeg forestiller meg at Have You Fed The Fish? kunne vært mer spennende hvis den hadde kommet i en live/unplugged-versjon, for den hadde unektelig hatt godt av en noe løsere form. Kanskje er BDB blitt for proff for sitt eget beste?

For å runde av med noe positivt må det legges til at Badly Drawn Boy fortsatt viser antydninger til å kunne tilføre noe friskt på plate. Tickets to What You Need gir med sitt glade refreng en autentisk følelse av festligheter og moro, mens tidligere nevnte Born Again, I Was Wrong, CentrePiece og How? på hver sin måte representerer de upolerte ytterpunktene i det nye materialet. Allikevel hadde det vært befriende om BDB ved neste korsvei fant tilbake til gammel, leken form.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: