cover

Rocker No.1

Harmonica Sam

CD (2008) - Enviken

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rock'n'Roll / Jump blues / Memphis-blues

Spor:
I'm Gonna Catch You
Big Door
Honey Hush
Barefoot Rock
Don't Say You Love Me
Rocker #1
It's Me Baby
It's Lovin'
To My Pretty Baby
This Train
It's a Man Down There
Up to Date Lover
It's All Your Fault
Wild Cherry
No More Mr Lonely

Referanser:
Bo Diddley
Jerry Lee Lewis
Nick Curran and the Nitelifes
The Fabulous Thunderbirds
The Blasters
Big Joe Turner
Billy Lee Riley
Cub Koda And The Points
Carl Perkins

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Sveriges nye førsterocker

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Det er så utrolig gøy når unge og entusiastiske bluesmenn/rockere får frie tøyler i studio og går berserk med et knippe egne låter og covere og alt bare stemmer. Harmonica Sam er vel ukjent for de fleste, selv i Sverige, men har en fortid i det utmerkede bluesbandet Per & The Ouagadougou Blues Quartet. Med seg har han villmennene i Domestic Bumblebees, som gjør furore overalt de spiller, og Jerry Lee Lewis-disippelen Boppin' Steve på piano.

Det som umiddelbart imponerer med denne gjengen er ikke bare at alle behersker sine instrumenter på en måte man ikke normalt forventer av 20-åringer, men den fantastiske energien bandet pumper inn i en sjanger som kan fremstå som litt stiv og gubbete. Rocker No. 1 er inkarnasjonen av hvordan denne musikken burde spilles og slik den ble spilt av bluesmenn og rockere på 50-tallet – med villskap og et snerrende smil om munnen. Her finnes ingen sikkerhetsnett eller hemninger – flere ganger kan du høre et av bandmedlemmene hyle av fryd idet magien sprer seg i innspillingsrommet.

Før jeg omtaler selve plata må jeg bare si to ord om hvordan det spirer innen blues og rockabilly i Sverige. Norge har Notodden Blues Festival og en rekke andre, men det innbitte rockabilly- og bluesmiljøet hvor også unge mennesker tar del finnes ikke i samme grad her. I Sverige er raggarkulturen mye mer utbredt, og det gir seg utslag i flere band, flere plateselskap som gir ut denne type musikk og flere salgskanaler. Leste forresten i Dagbladet at i Norge hører rånerne på techno/house. Hva faen er det? Med Rocker No. 1 pumpende på stereoen nedover stripa på Notodden hadde du vært atter en konge.

Det sitter fra start til mål her. Harmonica Sam synger fantastisk, uten egentlig å ha en eksepsjonell stemme. Men han har energien og den snerrende og sultne tilnærmingen som de hvite rockerne i Sun Studios i Memphis hadde. I tillegg er han en svært god munnspiller, noe han ikke minst beviser på instrumentalen Rocker #1, som fosser av gårde etter at trommis Johan Svensson har fyrt av en intro lånt fra Rock and Roll fra Zeppelins IV. Apropos trommer, dette albumet hengsler på kompet, som på en forbilledlig måte kombinerer kunsten å tøffe av gårde som et godstog samtidig som det krydres med små krumspring. Spesielt Svensson kaster inn virvler og tøylesløse slag på cymbaler for å punktuere rytmene. Sjekk hvordan karene putter rytmen på Open Door og Barefoot Rock i lomma og bare rir på den.

Daniel Kordelius' gitar bør også nevnes. Kanskje mest fordi han i denne settingen viser hvilken eminent rytmegitarist han er. Alle som har fulgt med bandene Young Guns, Danny & The Cappers og Domestic Bumblebees vet at han kan shredde opp gitaren når han vil, men her spiller han mest smarte fills og en og annen minimalistisk solo. Til slutt kan ikke Boppin Steves pianospill undervurderes. Det høres ikke alltid like godt i miksen, men ligger som et teppe bak alt som skjer, og mannen har en bag med triks som han deler rundhåndet ut.

Høydepunkt for meg er Big Joe Turners Honey Hush, der bandet kaster alle hemninger til side og Harmonica Sam synger med Turners sløyhet: Turn off your waterworks baby, it don't move me no more/You don't want to see me nervous – holding a baseball bat.

Rocker #1 har den samme energien, mens Barefoot Rock kan nytes for den herlige rytmen. To My Pretty Baby er blues slik Cub Koda likte sin blues, med nerve og Hound Dog Taylor-tilnærming. Kordelius fyrer av avsindige slide løp over Harmonica Sams rautende munnspill. Alt er egentlig så tøft at det ikke er vits å plukke enkeltlåter. Lyden er selvsagt 100 prosent autentisk, det vil si analogt og med vorter og kviser som bare gir det hele sjel.

Fremover skal det bli gøy å følge miljøet disse musikerne vanker i. Boppin Steve kommer med ny plate disse dager, den unge kvinnelige sangeren Cherry Tess er svanger med plate med nogenlunde samme gjeng bak seg, og hobbyprosjektet Sleepy Pete & The Rhythm Sparks går med CD-planer. Sjekk for all del også Domestic Bumblebees' Break Up Bop, som kom i fjor.

Rocker No. 1 er som skutt ut av Memphis på 50-tallet, da grensen mellom rock og blues var glidende og folk som Junior Parker og James Cotton gikk ut studiodøra mens Carl Perkins og Billy Lee Riley gikk inn. Jeg (an)befaler alle med tilnærmet en vag interesse for blues og rock 'n roll å kjøpe denne skiva og oppfordrer alle som liker å kjøre bil å gi den en sjanse. Dette er en triumfferd av en plate, uten at bandet finner opp noe nytt krutt. De bare fyrer av helsikes mye av det kruttet som allerede eksisterer. Fantastisk og ikke til å komme utenom når årets plater skal oppsummeres for bluesfolk.

Festivalbookere bør hive seg rundt umiddelbart.

Denne platen er å få kjøpt hos CDON.com og Ginza.se

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete

(TV5)

Elektrisk støy: (u)ønskede variasjoner i strøm og spenning som opptrer sammen med elektriske forsterkere og apparater for signalbehandling.

Flere:

Atomic - Boom Boom
ballboy - The Royal Theatre