cover

Fab Four Suture

Stereolab

CD (2006) - Too Pure / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Lounge / Cocktail / Post-rock

Spor:
Kyberneticka Babica pt. 1
Interlock
Eye of the Volcano
Plastic Mile
Get a Shot of the Refrigerator
Visionary Road Maps
Vodiak
Whisper Pitch
Excursion Into 'Oh, a-Oh'
I Was a Sunny Rainphase
Widow Weirdo
Kyberneticka Babicka pt. 2

Referanser:
High Llamas
Broadcast
Henry Mancini
Esquivel
The Free Design

Vis flere data

Se også:
Sound-Dust - Stereolab (2001)
Margerine Eclipse - Stereolab (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ingen poprevolusjon denne gangen heller

Flott bass-spill kan ikke dekke over at man allerede har et par hyllecentimetre med samme sort til disposisjon.

I dag vasket jeg klær. Og det er ingenting i mitt hjem som skaper så mye støy som vaskemaskinen jeg har stående på badet. Ofte når jeg kommer ut fra badet under disse vaskeøktene, har jeg et eller annet kvernende på anlegget som ikke skiller seg nevneverdig fra vaskemaskinen: noe skjeivt, noe litt støyende gitar, noe som bare går rundt og rundt og egentlig ber om å bli slått av. Men ikke i dag. I dag kom jeg inn fra et herved ikke nevnt ærend på nevnte bad og tenkte: "Hmm. Dette lyder friskt og klart! Litt som et godt glass juice som inneholder en måtelig mengde sunne råvarer." Denne lyden av klarhet fra Stereolab er det lenge siden har poppet rundt i leiligheten min. Og det er ikke fordi jeg er en sånn part-timer som bare likte bandet under deres "storhetstid" midt på 90-tallet. Neida, jeg har både t-skjorte og togbillett som bevis på at jeg har fulgt poptruppen langt ut på 00-tallet. Men en dag fikk også jeg nok. Det hele ble for likt. Platene gjentok seg selv og ble ikke stort mer enn en oppvisning i moderne, samfunnskritisk loungepop.

Fab Four Suture er en samling av fire EPer gitt ut det siste drøye halvåret. Stereolab har alltid lagt sin sjel i å lage solide singler og EPer, og disse tolv sangene er intet unntak. Min begynnende Stereolab-trøtthet tatt i betraktning, det var med en viss dose uinteresse jeg startet lyttingen av denne tiende langspilleren fra gjengen. "Jeg kan jo alltids henvise til anmeldelse av én av de tre forrige platene, utført av en annen i dette eminente nettmagasin," var nok første tanke som slo meg halvannen sang ut i albumet.

For dette lyder ganske så likt det de har skapt siden The First of the Microbe Hunters fra 2000, om enn ørlite mer organisk og impulsivt. Snurrige orgelsymfonier, heftig men presist slagverk, delikate blåsere og melodier som ofte skifter fullstendig karakter underveis, andre ganger ikke. Laetitia Sadier er like (lite) tilstedeværende som før med mange av de samme vokalmelodiene og den franske aksenten som det sannsynligvis er naturstridig å klare og bli kvitt. Tim Gane sitter rolig, nesten usynlig, på en krakk med vedlikeholdsfri indielugg. Men du bare vet at han skrur alt sammen på sin måte og kommer inn med hvit funkgitar i ny og ne.

På denne utgivelsen er det faktisk bassgitaristen Simon Johns som skaper de virkelig gode vibrasjonene i denne anmelders ryggmarg. Johns tvinger seg frem og krever oppmerksomhet og gir flere av melodiene vektig merverdi. Hør bare Whisper Pitch der han står frem som en moderne jazzpop-utgave av godeste Peter Hook fra Joy Division/New Order. Widow Weirdo er en annen rolig og fiin sak der samme Johns trår til når orgelet stilner.

Et særs godt eksempel på samspill og super kombinasjon av elementene Melodi og Eksperiment er introen på Plastic Mile. Flott! Flott! Men midt under låten driver bandet tilbake til det ganske, for Stereolab, forutsigbare melodisporet.
Det er mulig vaskemaskinen spilte meg et puss da den ga meg tilbake den følelse av klarhet og friskhet jeg en gang hadde under påvirkning av Stereolab. Fab Four Suture er på ingen måte et dårlig album. "Hey! I love these guys!!" som jeg sikkert ville skrålt hvis jeg bodde i USA.

Problemet er at platen ikke skaper et enormt engasjement når man allerede har et par hyllecentimetre med samme sort til disposisjon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Harmonica Sam - Rocker No.1

(Enviken)

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Flere:

Lalla Carlsen - Norges Revydronning
Mathias Stubø - 1979