cover

La Forêt

Xiu Xiu

CD (2005) - 5 Rue Christine / Acuarela Discos / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Indierock / Støyrock / Alternativ

Spor:
Clover
Muppet Face
Mouse Toy
Pox
Baby Captain
Saturn
Rose of Sharon
Ale
Bog People
Dangerous You Shouldn't Be Here
Yellow Raspberry

Referanser:
Joy Division
pAper chAse
The Cure
Bright Eyes
Deerhoof

Vis flere data

Se også:
Knife Play - Xiu Xiu (2002)
A Promise - Xiu Xiu (2003)
A Promise - Xiu Xiu (2003)


Det gule bringebæret

Jag rear ut min själ! Allt ska bort!

Vi som hører på indie har egentlig det ganske enkelt. Svarene på livets små og store problemer ligger rett foran nesene våre, i tekstene på album vi henter frem både til hverdag og fest. Problemer med damene? Gjør som guttene i Wilco og si: "Let's undress like cross-eyed strangers". Ukomfortabel med valg du har gjort tidligere i livet? Slapp av, bare hør på Conor Oberst: "Once the page of a calendar is turned it's no more". Redd for døden og hva et eventuelt liv etter det vil bringe? Benjamin Gibbard vet hva som skjer:"We will become silhouettes when our bodies finally go".

Noen grupper er vanskeligere å opparbeide seg et forhold til enn andre. Xiu Xiu passer fint inn i den siste kategorien. Bandet har tatt navnet sitt fra en kinesisk film om fornedrelse, livsglede og dødsønsker. De utga sitt første album Knife Play i 2002, La Forêt er deres fjerde. I løpet av disse platene har Xiu Xiu vist en forbløffende evne til å dekonstruere moderne popmusikk, for så legge til elektroniske elementer, uortodokse arrangementer eller støy når de setter den sammen igjen. Egenarten har vært stor, selv om ikke alt har vært like lett å skjønne seg på når man lånte øret til det. Fabolous Muscles (2004) var bandets mest tilgjengelige verk da det kom ut, og hadde nesten en liten hit (i den forstand man kan kalle sangen det) i den mesterlige I Luv the Valley, OH!. Jeg undret meg om dette var en retning de ville fortsette i på deres nye album, eller om de ville fortsette å utforskere krokene i grenselandet post-punk/elektronika/støypop.

La Forêt innledes av Clover, hvor det første som skjer er at frontmann James Stewart forteller at han har prøvd så godt han kunne å være grei med oss. I over et minutt er den skjøre stemmen hans det eneste vi hører, pluss en akustisk gitar som ligger lavt nede i lydbildet og manifesterer seg i et forvirrende og uforståelig mønster. Avløsningen kommer i en vibrafon og en dyster og klangfull xylofon. Det er stemningsfullt og vakkert, samtidig som det er skjørt, schizofrent og søkende. En forlatt og slagen mann bønnfaller oss på sine knær; "Please, don't walk like my only hope".

Muppet Face tar over i et mylder av slag på den samme xylofonen, før James viser oss hvor god han er til å programmere elektronika. Lydbildet likner litt på Digital Ash in a Digital Urn-platen til Bright Eyes - bare for viderekommende. Støy som litt mildere Wolf Eyes omringer oss mens vi får servert forvridde seksuelle bilder.

Når Mousey Toy tar over, er verdigrunnlaget for platen lagt. Bildene begynner å snurre i hodet mitt. James Stewart er en jaget mann, han er ikke bare paranoid. Vedkommende som blir tvunget til å løpe lenger enn han orker i musikkvideoen til Karma Police, det er James. Han har fulgt Stars sin oppfordring om å tenne på seg selv når det ikke er mer å brenne. Det er en glimrende sammenheng mellom den billige synthlyden sangen innledes med, og hvordan fortelleren føler seg etter å ha blitt lurt og utnyttet av en ekskjæreste. Sirener varsler angrep, sammen med doble, lyse noter spilt på et ustemt piano. Vi hører skudd i bakgrunnen, før en salve avfyres rett ved siden av ørene våre. De to sløyfene som en gang ble knyttet opp av fortelleren på denne kvinnen åpenbarte et sitrontre, som nå bare er åpent for andre menn enn han. Pox er det nærmeste vi kommer konvensjonell indie på denne platen. To gitarer og programmerte trommer som går som en dampventil blir bombardert av synthnoter. Dette er lydsporet til et menneske som blir infisert av kopper.

"Jesus is wondering if even He can love you".

En av dette albumets virkelige styrker ligger i at det er så variert som det er. Noen sanger er så rolige og sparsommelige at du flytter deg helt ut på stolkanten uten at du legger merke til det. I de samme sangene går vi plutselig over til støylandskap med skrik og tordenstormer. Gjerne rett etter et rolig parti, på en slik måte at du skremmes tilbake i stolen igjen. James Stewart, som er primus motor i bandet, viser en enorm evne til å avpasse stemmebruken sin. Han er ofte lavmælt, særlig i sangene som er spunnet om han og den akustiske gitaren. Nærmest unnskyldende mumler han ordene, men volum og toneleie er ikke det eneste som passes på. Tidsrommet mellom setningene, graden av desperathet og skjørhet justeres med enorm presisjon.

Tekstene er et lite kapittel for seg selv. Som det musikalske antyder, er det mye ulykke ute og går her. Yellow Raspberry er selve symbolet på James Stewart. Det er han som er det gule bringebæret som ingen ser nytteverdien av å plukke. Det er han som er stygg, og sitter fast høyt oppe på toppen av en tornebusk.

I løpet av albumets 11 spor og 44 minutter forteller han om dødsdømt kjærlighet, forhold som går ad undas, angst og annen faenskap. En av de mest interessante lyriske opplevelsene på dette albumet er dog Saturn, inspirert av den spanske kunstneren Francisco de Goyas maleri av Saturn som spiser et av barna sine. I denne sangen forteller han om fantasien sin om å voldta og drepe en George, som det ikke trengs å spekulere i hvem er, for så å spise han etterpå. I mange av sangene finnes det referanser til seksuell interaksjon på måter som er så forvridde og rare at du sjelden har hørt maken til dem før.

For eksempel:
"Though bitter juniper is still food/pull down your pants by the she ass/as I run my tongue over your gums"

Selv om dette er en plate som er like bekmørk som det Joy divion laget i sin tid, er det likevel små øyeblikk hvor håpet skinner igjennom. I Baby Captain finnes det blant annet en liten frekvens hvor vi drømmes vekk til et land hvor My Bloody Valentine lager musikk som er enda vakrere og mindre skranglete enn hva de gjorde da de fortsatt var aktive. Hvorfor? Det hele forklares i Bog People:

"Will it ever stop? Will it always be so hard? (...) There will always be a headless neck/happiness/a handless wrist to crush/your hopeful heart to disrespect".

Xiu Xiu har nok en gang klart å skape et album som overrasker i mange av sine vendinger, og hele tiden forlanger oppmerksomheten din. Hvis du er villig til å låne den vekk, vil du bli dypt belønnet etterhvert.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Robyn - Body Talk Pt. 1