cover

Bulletproof Wallets

Ghostface Killah

CD (2001) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap / Soul / R'n'B

Spor:
Intro
Maxine
Flowers
Never Be The Same Again.
Teddy Skit
Theodore
Ghost Showers
Strawberry
The Forest
The Juks
Walking Through The Darkness
Jealousy
The Hilton
Interlude
Love Session
Street Chemistry

Referanser:
Cappadonna
Raekwon
Wu-Tang Clan

Vis flere data

Se også:
Fishscale - Ghostface Killah (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Soul of Shaolin

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Intro. Deretter: *kabang* - Audial orgasme. Verbalt genialt. Fra første stund sitter det. Den karakteristiske stemmen. Intens. Coming with the force of viagra, potent like the Falls of Niagara (for å bruke en annen stor rap-persons linje). Ghostface Killah, historiefortelleren, tar deg med hjem til Maxine. Hun har brukt andres penger på kokain. Drar en linje på kjøkkenbenken. Pimpen hennes hamrende på døra: "Bitch, open the door!!" Hvordan skal dette gå...? Selvopplevd eller eventyr? Ghost serverer historier med slik innlevelse at det blir virkelig for lytteren. Kan lett sammenlignes med slumhistoriefortellere som Irvine Welsh og Iceberg Slim.

Men om historiene er harde, så veies det opp av musikken. Skulle noen få meg til å høre på R'n'B-soul, så måtte det bli GFK. For dem som blir skuffet over å ikke finne karate og tegnefilm-samples, vil det bare være for i neste øyeblikk å innse at de har fått noe annet, minst like bra. Og dessuten: Du kan spille det for moren din! På noen steder er plata direkte supersmud. Plysj, silke og balsam. Værsågod. Men personligheten hans er til stede hele veien, blant annet gjennom hans uslipte sangstrofer. Ta fram whiskyen (hvis det er din ting) og gresset (hvis DET er din ting) og dama (hvis DET er din ting), og rrrrrrrrrrrr, girl. Denne plata går rett inn på kosehylla sammen med Bob, Curtis og Marvin.

Det har blitt sagt at Wu-gutta er skap-smørsangere, mye grunnet deres ivrige sampling av soulklassikere. Dersom det er slik, så er i hvert fall ikke Ghostface i skapet lenger. Utrolig å tenke på at dette er karen bak Wildflower (på Ironman) aka. Fire-minutter-sammenhengende verbal seksuell trakassering av den-utro-hora-av-en-kjæreste. Men tro det eller ei: Ghost har på sin tredje plate blitt voksen og reflektert. På Never Be The Same Again forklarer han hvordan det føltes å bli bedradd av sin elskede: "that night I cried with my kids" før han synger: 'It felt like ecstasy girl/ you had me in a fantasyworld/ I wish we never broke up girl.'

Nå er det for så vidt ikke bare soft hele veien. Med blant annet Maxine-, Ghost Shower- og Alchemist-produserte The Forest (hvor Ghost optrer i rollene til forskjellige eventyrfigurer) holder GFK Wu-bangerismen i live og partykidsa fornøyde.

Handler rap om å komme med de sprøeste metaforene, så er jeg ikke i tvil - GFK er verdens beste rapper. Ta tittelen på plata som et eksempel. Og når han har mikken i hånda og lar linjene flyte på beatens bølger, så vet han at han er det, og der og da tror jeg ikke noen kan være uenig. Rimene hans er en egen skole. Et eget tempel. Enestående. Sofistikert uten intellektuelt jåleri. Consciuos rap, uten å være hengt opp i pro-black'ism. (Ta det med ro, jeg liker Mos Def også).

(Kameratene hans er jo ikke så ille de heller, he he... Til og med Method Man holder seg unna sitt mest vulgære, og er sånn passe hørbar.)

Tatt i betraktning legendariske Wu-plater som klanens cutting-edge raw style kung fu-debut Enter The Wu-Tang (36 Chambers), eller The Genuis/GZAs ninja/superhelt/I'm-trapped-in-this-one-man-video-game Liquid Swords. For ikke å nevne Chef Reakwon's ex-mafioso/keep-the-money-in-the-family Only Built 4 Cuban Linxs. Alle disse tatt i betraktning, vil jeg allikevel si at dette er vel så bra som noe Wu-tang har gjort. Den er ikke like nyskapende, men kunstnerisk, teknisk og innholdsmessig tåler den sammenligning med det aller beste. (Det være seg annen hiphop, eller musikk generelt.)

Man kan dog bli sittende med en nesten-klassiker-følelse. At det mangler det lille ekstra som ville satt den helt på topp der oppe med plater som Wu's Enter.., eller Dre's The Chronic. Men dette er industriens skyld, da flere av de beste sporene ble tatt av blant annet på grunn av juridiske problemer med samplene. Urettferdig! Men kur finnes: Bruk "the (internet) force" og skaff deg The Watch, Good Times (henspiller ikke på diskoklassikeren eller Rappers Delight, men TV-serien!), The Sun med blant annet Slick Rick, og Flowers (Original Remix) og kok disse inn sammen med de andre (på sterk varme). Død over Imperiet! Husk det dere; mange av hiphopens udødelige klassikere ville aldri ha blitt gitt ut med dagens regelverk.

Det har nærmest gått sport i å kritisere Wu-tang med å bruke klisjé sverd-metaforen 'wu-tang ('wu dan som de sier i Snikende Tiger Skjult Drage) sverdet er dobbeltegget... blablabla'. Så da kan ikke jeg være verre: Wu-tang-sverdet ER dobbeltegget. Og med GFKs faste grep rundt skaftet er det på den ene eggen jævlig bra. Og på den andre eggen er det like jævlig bra.

Hva f..! Leser du ennå? Er du både døv og blind? Gå hør plata, din /&%#.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day