cover

Black is the Color of My True Love's Hair

Diverse artister

CD (2009) - Plastic Strip / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Folkemusikk / Fusion

Spor:
Sautrall, etter Gurin Hansen, Alvdal
Hallingen åt'n Nystuen, etter Jens Lindberg
Bukkehornlåt etter Ole Eggen
pols etter Martinus Helgesen
Samse tak (Opsang)
Pålevise
Jeg lagde meg så silde
Hu hei, kor er det vel friskt og lett oppå fjellet
Setermorgen
Det va je og det va du/Setervollsdans
Ja, vi älskar
Över berg og dalar
Halling nr. 2 etter Martinus Helgesen, Stor Elvdal
Bondepreludium
Sæterjentas Tirsdagskvæd
Å hvis je' var i bøgda hos'n Oluf, ja, da skulle du sjå at kjøttbollane blei servert med ketchup og varme slengkyss attpå! Del 1
A' Marit rop inn karane tel duggur'n
Revejakt
Kulokk
Å hvis je' var i bøgda nr. 2
Ufuge
Postludium

Referanser:
Jan Johansson
Arild Andersen
Arne Domnérus
Bengt Arne Wallin

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Med måtehold

Antologien over norsk folkejazz på syttitallet er en fornuftig utgivelse samtidig som den viser et variabelt kunstnerisk nivå.

Et utvalg av norsk folkejazz fra tidsperioden 1971 til 1977 står og går i spilleren min akkurat nå. En forbudt innspilling av Ja, vi elsker; norsk fjellsprett kombinert med tyrkisk rondo; og ikke minst en motiverende oppsang, er bare noe av hva man får høre her. Å kjøpe en plate utgitt på Plastic Strip Press er som å skue tilbake til en tid hvor det musikalske landskapet og estetiske prinsipper på mange måter skiller seg fra dagens bilde, samtidig som den er med på å tydeliggjøre hvor vi kommer fra.

Dette står rimelig høyt på dagsorden hos Lars Mørch Finborud, mannen bak det litt over to år gamle selskapet som sikter seg inn på å fremme den avantgardistiske musikkscenen i Skandinavia på 1960- og 70-tallet, da med hovedvekt på Norge. Fra forskjellige arkiver og andre samlinger hentes både tidligere utgitt stoff, ukjente liveopptak og dessuten enkeltstående spor, som settes sammen til helhetlige utgivelser.

Black is the Color of My True Love's Hair, med undertittelen A Selection of Norwegian Folk Jazz 1971-1977, fremstår i så måte som en antologi over motreaksjonen på den samtidige elektriske jazzen USA, samt i forlengelsen av en styrket nasjonalfølelse etter EF-valget i 1972, som presseskrivet presiserer. På denne kanten av kontinentet er vi ikke bare glade i å sette vår egen folkemusikk sammen med jazz, vi er også ganske kjente for det. Den folkloristiske påvirkningen har vært gjeldende siden sekstitallet, hvor ofte Sverige og Jan Johansson nevnes som de tidligste. Med mindre vi snakker om Jan Garbarek og fjell.

Men dette er kun på overflaten, og jeg skal ikke dvele ved den. Mørch Finboruds utvalg viser et tverrsnitt av noe jeg leser som en subkulturell strømning på vei opp og ut, den gang arrangert og spilt av relativt unge musikere som i dag er velkjente navn etter lange karrierer. Egil Kapstad, Bjørn Alterhaug, Torgrim Sollid, Knut Riisnæs, Erling Aksdal, Egil "Bop" Johansen og Terje Venaas er bare noen navn på tvers av utvalget som har markert seg før og etter disse innspillingene. Dessuten kan det nevnes at Ole Mørk Sandviks bok Østerdalsmusikken (1943), som består av notert musikk fra Østerdal, har både vært til inspirasjon for denne bølgen samt direkte kilde for enkelte låter vi finner her.

Disse bidragene gjør Black is the color... til en overmåte fornuftig utgivelse, og den fortjener all æren den måtte få. Samtidig må jeg innrømme at den i mine ører nærer et kunstnerisk tilsnitt med noe variert utfall, og det er dermed rimelig å anta at dette appellerer mer til spesielt interesserte, all den tid musikken har stor verdi.

Men la meg fortsette der jeg begynte. Låtene Ja, vi älskar; Hu hei, kor er det vel friskt og lett oppå fjellet; og Samse Tak!, er låter som stikker seg ut allerede ved første lytt og er med på å holde liv i platen. Det er ikke dermed sagt at de er de beste og mest iørefallende.

For eksempel fungerer sistnevnte mest som en prøvelse i hva det går an å sette sammen av musikalske impulser, i dette tilfellet fritt improviserende instrumenter over en drone, med en oppsanger som solist. Oppsangerens rolle var å motivere et trekkende kabellag med sin sang, der han sto i enden og kom med fraser som "åå, sånn ska kaber'n gå, åå, nå rusler det og går-åhåå." Det musikalske utfallet av denne miksen blir litt som å lage fritert vaffel bolognese til middag; man vet ikke hvordan det smaker før man har smakt det, og etter å ha smakt det lager man det ikke igjen. Men all ære til Egil "Bop" Johansen for at vi vet hvordan denne kombinasjonen høres ut, som vi også får smake på i Pålevise.

I 1976 ga Arne Domnérus og hans sekstett ut platen Ja, vi älskar, og skapte medieoppstuss og vel så det med den raske og jazzharmoniserte avspillingen av Ja, vi elsker. Dette endte med forbud mot salg av platen i Norge, og NRK fikk spilleforbud. Over 30 år senere er det lett å sitte med undrende blikk på denne overilte reaksjonen, omtrent like lett som det er å lage flåsete matmetaforer.

Og den tredje, Hu hei..., er enda et eksempel på hvordan våre egne sanger om vår egen natur enkelt kan gjøres om til en svingende jazzlåt. Roy Hellvin har arrangert denne tradisjonelle visen for pianotrio i en vel så tradisjonell bopstil, samtidig som Dave Brubecks Blue Rondo á la Turk er sitert på en godt integrert måte.

Selv om en del av dette tidvis svinger heftig, får vi et bilde av hvilke sprikende retninger denne prøve/feile-metoden til fusjonslystne nordmenn pekte på syttitallet. Som sagt er det et variert nivå på hva som ble spilt inn da, og sammenligner vi med hva som er gjort senere, forstår vi kanskje hvorfor disse eksemplene ikke er husket like godt.

Men – og her er rosinen i pølsa – platen avsluttes med åtte korte og flotte spor signert Christian Eggen, hentet fra hans album Ufuge. Pianist, komponist og dirigent Eggen var bare 17 år da disse innspillingene ble gjort i 1974, som består komposisjonsrekken Bonde Suite. Dette er små melodier han først skrev for seg selv, men som senere ble spilt inn med hjelp fra Helge Hurum, Harald Bergersen og Terje Venaas på fløyte, klarinett og bass. Her er referansene tilbake til Jan Johansson i grunnen svært sterke, og jeg merker meg at jo mer jeg hører gjennom Black is the Color..., jo høyere klatrer disse små stykkene på den subjektive rangstigen.

Det er en tendens til at Plastic Strips utgivelser fort kan motta kritikk for et sjanglende kvalitetsnivå, og jeg innrømmer gjerne at ikke alt sammen her er av typen jeg setter på for egen lyst. Det tipper jeg heller ikke kurator Lars Mørch Finborud gjør, som tross alt må finne seg i å forholde seg til avsluttet arbeid. Samtidig er jeg sikker på at han kunne utvidet denne platen til å være både to og tre disker lang, derfor sitter jeg igjen med et positivt inntrykk som sier at måtehold og variasjon er to fine ting. Det er noe man får her.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kid Loco - Kill Your Darlings

(Royal Belleville Music)

En forskrudd rundreise i selskap med dampende halliker, horer og annet pakk.

Flere:

Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds
Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters