cover

One Beat

Sleater-Kinney

CD (2002) - Kill Rock Stars / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Riot Grrrl / Punk

Spor:
One Beat
Far Away
Oh!
The Remainder
Light Rail Coyote
Step Aside
Combat Rock
O2
Prisstina
Funeral Song
Hollywood Ending
Sympathy

Referanser:
Heavens to Betsy
Excuse 17
Bikini Kill
Free Kitten
L7

Vis flere data

Se også:
The Woods - Sleater-Kinney (2005)
No Cities to Love - Sleater-Kinney (2015)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ett beat frem

Olympias stjernetrio med større og luftigere lydbilde, men fortsatt fengende og potente.

Sleater-Kinney har igjen samarbeidet med produsent John Goodmanson, (Blonde Redhead, Bikini Kill, The Posies, Low, mm) og denne gangen har det bassløse bandet tatt med seg en rekke musikere på cello, fiolin, keyboards, saksofon etc. Goodmanson har på ingen måte pakket ned trioens energiske øs, men heller benyttet anledningen til å tilsette det mer kulør. Det har gitt et meget lydhørt resultat, som understreker Sleater-Kinneys kontinuerlige utvikling siden debuten i 1995. One Beat består først og fremst av velutviklet og gitarbasert garage/punk, men inneholder også elementer av smittende pop og ska. Takket være Goodmansons dynamiske produksjon gis den et luftig trøkk som varer platen ut.

En plate som starter offensivt med: "I'm a sonic bubble in a sound wave, a sonic push for energy, exploding like the sun..." lover godt for fortsettelsen. Tittelsporet er i hvert fall en knurrende kickstart, som også lar oss bli kjent med hvordan Carrie Brownstein, Corin Tucker (det er hun med den skjærende stemmen) og Janet Weiss deler på vokalen, og lar den uhindret flyte mellom seg, enten sammen eller kryssende. Et annet kjenntegn er de duellerende gitarene som gis stort spillerom. Dette skaper både spennende bevegelser i lydbilet og gir et vennlig, melodiøst preg. På den sugende 11/9-traumen Far Away lar de gitarene skjære krystallklart gjennom den delte vokalangsten: "I look to the sky, and ask it not to rain on my family tonight", og det er kanskje den nybakte moren Corin Tucker som er mest bekymret her. Den samme hendelsen ligger som grunn for Combat Rock, men denne gangen i et retrospektivt lys, der den plutselige angsten har blitt erstattet med sinne rettet mot egne ledere: "Where is the questioning, where is the protest song? Since when is skepticism un-American?"

Sleater-Kinney kan absolutt skrive gode låter til sine gjennomtenkte tekster, og The Remainder er av de beste. Her benyttes strykere i en låt som av alle ting kan minne om The Doors i enkelte partier, og hvor de klarer å forene det elegante med det energiske. Det lykkes ikke alltid, og på corky Oh! (sammen med Steve Fisk, keyboards) bikker de på feil side av tyggispopen. På den kanten balanserer også Step Aside (med saksofonist Mike Wayland), hvor de blander fengende ska-rytmer med slående tekststrofer, og det forrykende drivet her bør danne grunnlaget for en fremtidig livefavoritt. Øsende og catchy låter som O2, Funeral Song og Prisstina, om den flinke jenta som blir... slem, bidrar ytterligere til at One Beat har blitt et ganske så forrykende album. At det kan slite ut en gammel mann kan vanskelig holdes mot bandet. Derfor er det befriende at de avslutter med den bluesy Sympathy, hvis seige gitarer minner meg om Mudhoney.

One Beat er ikke akkurat en revolusjonerende skive, men den inneholder noe av den samme friske energien som kom fra Seattle tidlig på 90-tallet, og har også røtter i eldre band som The Go-Gos, Blondie og The Bangles (ok, så er det teit å sette jenteband sammen). De klarer å gjøre fengende og direkte rock på en kvalifisert, engasjerende og mangefasettert måte som gjør platen lett å komme tilbake til. Dessuten har den evnen til å fjerne angst for kvinnelige rockevokalister.

comments powered by Disqus

 



Yoko Homo
2003-05-30Sleater-Kinney

Takk for bra anmeldelse! Men sjekk ut The Hot Rock fra 1999. Sleater-Kinney på sitt aller beste.

yoko ono
2005-08-28hey

jeg må også si takk for bra anmeldelse.... men det var litt diskriminerende av deg og skrive: Jeg hvisker likevel lavt at jeg alltid har hatt et problem med kvinnelige rockevokalister. Når de skal "rocke på" så blir det lett mye PMS-skrik&hyl som virker mot sin hensikt

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo