cover

Let It Be

The Replacements

CD (1984) - Twin/Tone / Rykodisc / Rhino / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Collegerock / Countryrock / Garasjerock

Spor:
I Will Dare
Favorite Thing
We're Coming Out
Tommy Get's His Tonsils Out
Androgynous
Black Diamond
Unsatisfied
Seen Your Video
Gary's Got a Boner
Sixteen Blue
Answering Machine
20th Century Boy
Perfectly Lethal (outtake)
Temptation Eyes (outtake)
Answering Machine (demo)
Heartbeat - It's a Lovebeat (outtake)
Sixteen Blue (outtake)

Referanser:
Hüsker Dü
R.E.M.
Minutemen
The Del Fuegos
Big Dipper
Soul Asylum
The Lemonheads
The Rolling Stones
Faces
Johnny Thunders & the Heartbreakers
The Clash

Vis flere data

Se også:
Hootenanny - The Replacements (1983)
Stink - The Replacements (1982)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Favorite Thing

Yeah, kid, it's a-really hip/With plenty of flash and you know it..

Det er vanskelig for meg å skrive om Let It Be uten å tillate en smule personlig inngang. Denne utgivelsen er for sterkt knyttet til min egen musikalske oppvåkning til at jeg egentlig er egnet til å stille meg helt objektiv til dens kvaliteter - nå snart 25 år etter at den ble utgitt, men det skal finnes et poeng her et sted.

I løpet av noen korte sommermåneder i 1988, finansiert av en gavmild arbeidsgiver og salg av en ganske omfattende kassettsamling, kjøpte jeg et knippe skiver som jeg den gang ikke selv visste ville danne et fundament, være retningsgivende for senere musikalsk styring. Ja, de ble sentrale for alt som senere skulle skje mellom mine ører og en platespiller. For å nevne noen: Hüsker Dü (Warehouse), Dinosaur Jr. (Bug), Pixies (Come On Pilgrim), Violent Femmes, Dead Kennedys (Fresh Fruit for Rotting Vegetables), Giant Sand (Love Songs), REM (Murmur), Butthole Surfers (Hairway to Steven), Minutemen (Double Nickles on the Dime).

Og Let It Be av The Replacements.

Det er unødvendig å si at alle er klassiske skiver for meg, og de har da også blitt kanonisert til det kjedsommelige av andre utallige ganger. Det hadde derfor vært mer interessant å høre hva en 16-17-åring i dag ville ment om disse enn en med tilstivnede meninger, men den evnen til hukommelsestap og nullstilling har jeg ikke utviklet til fulle foreløpig. Derfor:

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende, plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash - holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnsten innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken har de snublet inn i voksenlivet til et band med fokus på å skrive gode, mer "seriøse" låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av de bandene som er nevnt overfor, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss' Black Diamond. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singelen I Will Dare er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og "the screen door that slams..." der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain't lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette's a lousy dinner...


Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som We're Comin' Out fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer edruelige låter. Det er et pent stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som Sixteen Blue, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men satte markøren ned i bakken med egne hender.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel og fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i historien.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I'm feeling swell..."
Favorite Thing

Av de nevnte platene og bandene innledningsvis er det flere som har skapt kraftigere spor etter seg. Mange ble inspirasjonskilder for band og musikalske uttrykksformer gyldige over 25 år senere, slik nevnte Azerrad trekker frem så fint i sin grundige bok. Hva med The Replacements? Tja, som de i sin samtid ikke i første rekke utfordret det musikalske grensesnitt, slik har de ettertid heller ikke blitt stående som de største pionerer eller de mest utfordrende band å bli kjent med. Men deres ærlighet, energien, viljen, den nødvendige trangen av å dra seg i håret, kaste bakrusen av seg, og kjøre videre, spille videre, gi alt for enhver pris, den kraften er noe de deler med andre uavhengig av tid, sted, og musikkform.

Lyden av kjeller som leder mot asfalt som fører til røykfylte klubber er nemlig en rute som bærer et ekko The Replacements var med å gi sin helt spesielle klang til. Den sitter fremdeles igjen i vegger og på forstadstak der ute.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

(Secretly Canadian)

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Filter - The Amalgamut