cover

Mescalero

ZZ Top

CD (2003) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Boogierock

Spor:
Mescalero
Two Ways to Play Alley-gator
Buck Nekkid
Goin' So Good
Me So Stupid
Piece
Punk Ass Boyfriend
Stackin' Paper
What Would You Do
What It Is Kid
Que Lastima
Tramp
Crunchy
Dusted
Liquor
As Time Goes By (bonus)

Referanser:
Buddy Guy

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mer boogierock med hår på!

Du har nok ikke godt av å drikke så mye av dette stoffet...

ZZ Top er nok verdens stødigste boogieband: Samme besetning siden starten i 1969, straight two-barrel shotgun boogie hele veien hjem. Med unntak av et par blindspor på midten av åtti- og nittitallet har de holdt seg mer eller mindre til oppskriften og levert varene hver gang.

Men når alt kommer til alt er kanskje ikke ZZ Top så forutsigbare likevel. Bandets forrige utgivelse, XXX fra 1999, var en grenseflytter i forhold til genren de opererer innenfor. Kanskje ikke så mye rent musikalsk (vi snakker fortsatt om en svært gjennomprøvd boogieformel), men veldig mye når det gjelder det rent produksjonsmessige. Lyden, med andre ord. Sammenhengen står klart fram: XXX var ZZ Tops første album som ikke var produsert av Bill Ham. Hvorfor de bestemte seg for å dumpe ham etter nesten 30 års samarbeid vites ikke, men at det var et klokt trekk – ja, så absolutt! ZZ Top framstår som friskere og mer spenstige enn på lenge, lenge.

Bill Ham glimrer med sitt fravær også på årets utgivelse. Første gang jeg hørte Mescalero var jeg klar for å avskrive hele skiva som et blindspor. Men etter hvert som jeg har hørt den flere ganger og gitt meg tid til å fordøye den, begynner den å bli riktig så fornøyelig. Litt vel sær til å begynne med, men så begynner du å legge merke til detaljene i bass- og gitararbeidet, og så... så ser du lyset.

Billy Gibbons har boogiebransjens feiteste gitarriff. Og verdens skitneste gitarlyd. Stemmen hans er perfekt. Dusty Hill er en basshåndverker av verdensklasse. Og Frank Beard er... ja, han er der han skal være. Grunnmuren i ZZ Top er sånn: Ultrafeit bass, gitarriff bygget opp av rustne chevrolet-støtfangere, og vokal bestående av rust, whiskey, støv og sigarer, stødig rett fram rytme.

Vi merker oss gitararbeidet på låta Alley-Gator. Grovt, rått, skittent - og sinnsykt bra. Samme med Buck Nekkid, dette er klassisk ZZ Top, og denne kunne godt ha vært med på Rio Grande Mud (1972). Selv om flere av tekstene kanskje er unødvendig slett håndverk, er musikkarbeidet av ypperste klasse.

Men på tross av dryppende bass og Kongsberg-gitar... Svakhetspunktene ruver i terrenget. Ta Goin' So Good, for eksempel. Noen som husker Rough Boy? Ugh! Denne kunne godt ha forsvunnet i mixen for min del. Med 16 låter å ta av (17 om du regner med det "hemmelige" bonussporet), skulle det la seg gjøre å luke ut to-tre av de dårligste uten at albumet ble noe svakere av den grunn.

Men drit i det: Konsentrer deg om de låtene som virkelig bryter stein. Selv har jeg hengt meg opp i de tre siste sporene på skiva: Crunchy, Dusted og Liquor. Dette er nemlig låter som mest sannsynlig har blitt til overs fra XXX-skiva. Ren boogieessens, og akkurat det du trenger for å komme i humør om du føler deg litt nede - eller for å få fart på et vorspiel som "sagger" litt. De mest oppegående av dere legger kanskje spesielt merke til låta Tramp, skrevet av Lowell Fulsom og Jimmy McCracklin, og som Buddy Guy gjorde sin egen variant av på skiva Sweet Tea i 2001. ZZ Top har ikke noe problem med å få dette til å svinge i sin egen monsterversjon.

Jeg sa bonusspor. Helt på slutten av Liquor kommer det en du garantert har hørt før - om enn ikke i en slik tapning: As Time Goes By fra filmen Casablanca, arrangert for slidegitar og heshet. Ikke akkurat vakkert, kanskje. Men definitivt verdt å høre på.

Mescalero er en ujevn plate. Bestefedrene sliter fortsatt med en viss synth-ballast fra åttitallet, selv om irritasjonsmomentene på Mescalero er færre enn på utgivelsene som kom mellom 1985 og 1999. En gammel boogiebastard som meg selv går fra intens luftgitarspilling til den dypeste depresjon - gjerne i løpet av en enkelt låt. Tittelkuttet, for eksempel. Det starter så bra, så bra. Og så kommer refrenget... og da er det plutselig det verste jeg har hørt siden Afterburner. Og jeg kommer aldri, ALDRI, til å tilgi ZZ Top Afterburner!

Men alt i alt: iPod'en min har i likhet med de aller fleste CD-spillere en skip-knapp. Og da kan jeg glatt hoppe over Going So Good, Two Ways to Play, What Would You Do og Que Lastima. Og heller nyte resten i fulle drag.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Old Man Gloom - Christmas
Salvatore - Tempo