cover

Morningwood

Morningwood

CD (2006) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Glam / Hardrock / Metal / Punk

Spor:
Nü Rock
Televisor
Nth degree
Jetsetter
Take Off Your Clothes
Body 21
Easy
Babbysitter
New York Girls
Ride the Lights

Referanser:
Joan Jett and the Blackhearts
Mötley Crüe
Fitness
The Kills
Britney Spears

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Undergrunn blir kitsch

Dette er velkalkulkert, men moro. I hvert fall en liten stund.

Fuzz så det holder, trommer og bass i stakkato mitraljøsetempo, før vokalist Chantal Claret kaster alle hemninger og synger med all den energi og innlevelse hun kan om de stakkars New York ungdommene som har all ytre staffasje som klær og frisyre, men dessverre mangler det viktigste for å delta i dagens rock'n'roll-revolusjon: Nemlig soul. (NÜ Rock). Dette er en låt med høyt oppdrevet tempo og finurlig sammensatte kjente hardrock-riff og romfartslyd som noen ganger nesten drukner vokalen og som sparker til det som er musikkpolitisk korrekt. Mine assosiasjoner gikk i retning av Spinal Tap og Joan Jetts I Love Rock n' Roll.

Det var åpningsbudskapet til 23 år gamle Chantal Claret. Siden 2001 har hun vært venn med den cirka 15 år eldre Pedro Yanowitz som ble lei av trommespilling (Wallflowers, Nina Nastasia) og omskolerte seg til bassist. Disse to startet da et band sammen med to andre kompiser, men bare for å slå det fast: Det er Chantal og Pedro som er bandet Morningwood. De som spiller gitar og trommer på denne første langspillplaten er allerede erstattet av andre. En ny fast trommeslager er visstnok på plass, men de har vel fremdeles ikke funnet en erstatter til gitarist Richard Steel. Som klare for Øyanatt på Rockefeller 11. august og i rotasjon på P3 med Nth Degree, har de allerede opparbeidet seg et lite navn her i Norge også.

Du rekker ikke å trekke pusten, før neste låt sparkes i gang med samme intensitet som Nü Rock, men denne gangen dempes det hele ned en stakket stund mens Claret synger ungpikesøtt om den verden hun vil ha for seg selv, nemlig noe så banalt som TV-verdenen, om jeg da har tolket teksten riktig. En fiks og forsterket basslinje bærer verset, før vi igjen kastes ut i et ganske fengende, men akk så ordinært refreng med støygitar. Et lite pluss for sologitaren som faller sammen med Clarets febrilske konstatering: "Cause it’s mine all mine and no one can take it from me!" Litt banalt når det er snakk om TV selv om fansen sikkert vil misforstå litt når det repeteres på slutten: "It's my night time and I want It… need it... love it..."

Så vipper det over til pop og discobass med ekkogitar og hopp-opp-ned-takt på singelvalget fra Nth Degree - hvor duoen benytter trikset med å stave/synge "M.o.r.n.i.n.g.w.o.o.d for å piske opp stemningen og få alle med på: ”If you’re rock n' roll, disco, heavy metal angel-Come on everybody to the Nth Degree".

Mye av de samme virkemidlene, med sterke kontraster mellom den søte tilgjorte barnestemmen og forsiktig gitarspill og en enkel basslinje (tone opp... tone ned... repetisjon osv.) med overgang til den hylende, aggressive bruk av stemmen med ditto sterke trommer/gitarer finner vi også i Jetsetter. Hovedpersonen befinner seg på soverommet, kjeder seg og er dritings - og da skjer det selvsagt gærne ting hos begge parter som befinner seg på hver sin kant takket være dette utrivelige jetsetlivet: "And when she wrapped her legs around your head, you knew you wouldn’t get it back."
Take Off Your Clothes er melodisk lik Smells Like Teen Spirit og en oppskrift på forførelsens kunst, ganske så eksplisitt uttalt - og det pirrer meg like mye som Frustrerte Fruer. Mötley Crüe greide å beskrive dette bedre.

Body 21, New York Girls og Everybody Rules følger oppskriften fra de før nevnte låtene, men da er for så vidt virkemidlene oppbrukt og sammen med ganske så intetsigende tekster, så er det på kanten til å bli virkelig dårlig. For eksempel etter å ha stammet seg gjennom alle innbyggerne og deres opprinnelse i New York så får vi svaret: "Ne-ne-ne new York girls, they really mess me up. It's TITS!"

Easy er imidlertid et av de bedre sporene hvor gruppa nærmer seg et punkuttrykk med innlagt Jeff Lynne-koring, en ganske besnærende kombinasjon, og Chantal er på sitt mest snerrende og glefsende. Den gitarbaserte (Shania Twain?) Babysitter er på sitt vis også en ganske så smittende låt med en tekst som faktisk er litt morsom. Avslutningslåten er det intet å skrive om, bortsett fra at jeg kan oppklare at den er skrevet til en barndomsvenninne som kanskje fikk det tøft og at tankene denne gang gikk i retning av Britney Spears. Om du ikke på dette tidspunktet er så lei at du styrter bort til CD-spilleren for å slå den av, får du med deg noen barn som syngeleker "Everybody Rules" helt til slutt.

En del av låtene er å finne på de to første EPene (2003) som ble utgitt på deres eget selskap Rockhardcock. Dette navnevalget er grunnen til at jeg stiller meg tvilende til Chantal Clarets utsagn om at navnet Morningwood ikke var et bevisst valgt. Det er mye moro man kan ha med et slikt navn: "Knock On Wood" f. eks, (baksiden på deres USA utgitte 7"-vinyl). Overgangen fra å være et New York klubb-band med rykte, for deretter å bli fanget opp av en av gigantene, har nok vært stor. Det ligger masse hardt arbeid bak fra musikk-arkitekter/designere før den endelig lanseringen av bandet og plate i januar i år. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene: Videoer, bilder, klær og logoer og omtaler skal gi oss et inntrykk av en humørfylt rockegruppe på høyoktan hvor vampen og fristerinnen Chantal Claret står i sentrum. Ordren fra høyeste hold er å spille på det seksuelle, og innholdet for øvrig kan det være det samme med. Den er produsert til fingerspissene korrekt av ikke ukjente Gil Norton (Pixies).

"Jeg kan synge hva som helst," sier Chantal, og jeg tviler ikke, og hun gjør det verken dårligere eller særlig bedre enn mange andre, og vi får litt underholdning og moro om enn det er aldri så kalkulert. Vi får håpe bandet holder på energien til Norgesbesøket.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


William Hut - Versus the End of Fashion Park

(Banana Party)

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Atomic - Boom Boom