cover

Between Darkness And Wonder

Lamb

CD (2003) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Eksperimentell / Pop / Drum'n'bass

Spor:
Darkness
Stronger
Sugar 5
Angelica
Till The Clouds Clear
Wonder
Sun
Learn
Please
Open Up
Hearts And Flowers

Referanser:
Björk
Sneaker Pimps
Everything But The Girl
Goldfrapp
Tori Amos
Ruby

Vis flere data

Se også:
What Sound - Lamb (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


All dots connected

En studie i et forsøk på å bygge opp ny intensitet i kampen om et dobbelt hat-trick.

Den britiske Elektronika-duoen Lamb har på et vis blitt et av de mest uforstyrrede bandene gjennom den post-moderne populærmusikkens historie. Ved å legge ekspressiv/eterisk/eksperimentell vokal til den mid-90-talls trendy jungle/drum'n'bass-døgnfluen, skapte de seg en subgenre som har fått ligge bemerkelsesverdig uberørt av trendjegere og kommersielle krefter. Noen vanvittig genial og utenkelig fusjon var det jo aldri, men jeg er likevel fremdeles overrasket over at ikke flere ville forske litt i spennet mellom vokal og kolde rytmeprogrammeringer. Groove Armada tittet for så vidt innom på deler av sine to første album, men holdt seg først og fremst til pop-lesten, mens svenske Baxter ga genren en tung og nerveflerrende obelisk med sin selvtitulerte debut i 1998 - og lot det bli med det.

Hvis jeg nå skal legge inn litt populærdarwinisme i dette scenariet, skulle Lamb ha gått ned som solide tapere i en naturlig seleksjon rundt overgangen 1998-99. Slik ble det ikke, og jeg er en av de første som takker for det. I mitt stille sinn har jeg tenkt meg at Lamb har bygd videre på og ytterligere modernisert klangforskningen fra prosjekter som Cocteu Twins, eller kanskje til og med This Mortal Coil (Her er så koldt, mor!). Så sent som i 2001 slapp Lamb den finfine langspilleren What Sound - et album som ikke bare holdt bandets grunnsound ved like, men som også fullendte et aldri så lite hat-trick med henblikk på en kvalitativ stabilitet gjennom de tre første albumene. De mest ihuga i Lambs fanskare har nok derfor tygd sin dose negler på vei inn i duoens fjerde eventyr i langspiller-format: Between Darkness And Wonder.

Jeg skal ikke spenne noen på pinebenken i forhold til mine egne meninger om dette verket: Det er et jevnt godt album, men nei, det er ikke en like overbevisende sammensetning av låter og lyder som de tre forgjengerne. Hold imidlertid i mente at Lamb også har undergått en stille metamorfose gjennom sin platekarriere. Jeg vil derfor tro at sjansene for å like Between Darkness... er større dersom du fra tidligere setter den mer detaljrike What Sound høyere enn det nøgne og sterile klanglandskapet på den selvtitulerte debuten fra 1997.

Lamb har via forgjengeren beveget seg inn i et rikere og langt mer frodig lydlandskap på sin fjerde langspiller. For de som føler at bandets uttrykk har vært mer eller mindre påtatt sært/eksentrisk skulle det bety at det nå er temmelig fritt fram. Selv har jeg den største hangen til den litt naivt bygde transformasjonsplata Fear Of Fours (1999), og med det føler jeg meg nok litt fremmedgjort av at Lamb gradvis har vandret inn i fyldigere bygde låter med en klarere smak av popambisjon. I seg et hederlig valg, for all del, men det er samtidig blitt en vei der forgreningene til referanser er mer tettvokst - en retning der uttrykket som en gang ga dem særpreg blir litt vanskelig å finne i buskaset.

Den åpnende Darkness vil nok kunne fyre et håp i den eldste fansen om at Lamb er på vei tilbake mot dette nevnte særpreget. Det nakne og seigt progressive rytmelandskapet garneres med Lou Robinsons behagelige og abstraherte vokal - et øyeblikk av den gode gamle typen der du kan legge hodet mot hvileputa på stresslessen og bare la humla suse. I de forsiktig åpnende Rhodes-pianokordene på Stronger innhentes imidlertid raskt en sursøt fornemmelse som kommer til å vare plata ut. Sporet er et erkeeksempel på "det nye Lamb": Et mykere, endog strykerdragert uttrykk som med Robinsons dypt fraserende stemme kompletterer en relativt konvensjonell indie-poper der Tori Amos blir stående øverst på referanselisten. Et virkelig flott og følelsesmedrivende øyeblikk, men den optimale nytelsen/dyrkelsen begrenses til en viss grad av den åpenbare mangelen på originalitet mot andre artister.

Høydepunktslisten mettes deretter raskt av drum'n'bass-oppvisningen Sugar 5, der Barlows arrangementer sender refrengene til himmels i "klassisk" Goldie-stil, samt av den rytmeskjeve og sjarmerende instrumentalen Angelica med sine luftige strykerpartier og sildrende impresjonistiske pianolinjer. Etter dette vandrer duoen inn i et tett sig av lånte elementer, der både strykere, dramaturgi og vokal lukter tungt av Björk, Emiliana Torrini, Ruby, Moloko, og en slags alternativ vri på Everything But The Girl. Legg til Sneaker Pimps' neo-psykedeliske lydelementer, Catatonias hippie-aktige godlynthet og Beth Gibbons nervøse sopran, og du har et album der i hvert fall jeg føler at Lamb har gått unødvendig mye på utsiden av sin egen plattform.

Dette er ikke noen kompleks plate. Den avgir en temmelig umiddelbar flyt og stemning som jeg tror Lamb kan vinne en ny kategori av lyttere på - hvis jeg skal gjette/foreslå; et mer voksent, etablert og følelsesbalansert publikum. Selv må jeg innrømme at jeg er bittelitt snurt av at det er blitt vanskeligere å gå på interaktive eventyr i duoens lydbilder. Tidligere bidro Lambs minimalistiske uttrykk til å aktivisere en mer følelses- og innholdssøkende side i meg. Denne gangen blir det imidlertid som om at de allerede har tegnet opp og fargelagt alle bildene, og at maleriene vi står tilbake og beskuer er temmelig gjennomsnittlige eksempler på britisk neo-klassisistisk stil.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Filter - The Amalgamut

(Reprise)

Velprodusert og polert amerikansk klisjerock som fungerer mye bedre enn klisjeene den er bygget på.

Flere:

High Llamas - Beet, Maize & Corn
Arve Henriksen - Chiaroscuro