cover

Raymond v. Raymond

Usher

CD (2010) - Arista / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B

Spor:
Monstar
Hey Daddy (Daddy's Home)
There Goes My Baby
Lil Freak
She Don't Know
OMG
Mars vs. Venus
Pro Lover
Foolin' Around
Papers
So Many Girls
Guilty
Okay
Making Love (Into The Night)

Referanser:
Chris Brown (IV)
Ne-Yo
R. Kelly
Akon
Kanye West
Beyoncé Knowles
Rihanna

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Usjer

Mulig dette funker strålende for noen, men jeg er fristet til å tro at det hjelper å være hunkjønn på fjorten år for å få full uttelling av Ushers s

Usher er langt i fra min favorittartist hva angår afro-amerikansk r'n'b, jeg skal innrømme det. Gjennom årenes løp har han riktignok greid å fenge også meg ved noen få anledninger, men på Raymond v. Raymond, hans sjette studioalbum, er det svært lite som beveger meg.

For all del; jeg er innmari begeistret for både Prince, Stevie Wonder og Marvin Gaye, som alle har vært – og fortsatt er – viktige aktører innen soul og r'n'b-spekteret av det afro-amerikanske populærmusikkfeltet. Også artister av nyere dato, som Alicia Keys og John Legend, har vist seg å ha noe å melde. Men så var det Usher, da. Siden debuten på midten av nittitallet har han båret tittelen "King of R&B" og solgt millioner av plater, med Confessions fra 2004 som det salgsmessige høydepunktet. Selv skjønner jeg ikke helt fascinasjonen med mannen, men så er jeg da muligens ti år for gammel for å være i målgruppa. Når det er sagt, så blir jeg stadig vekk begeistret av artister som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde trodd kunne fenge meg, nå senest i vinter, da Rihanna slapp Rated R.

Siden forrige studioalbum, Here I Stand fra 2008, har Ushers sivile status endret seg drastisk. Overgangen fra gift til nyskilt er gjennomgangstema for plata, og her er det mye bebreidelser, sinne og drama. På meg virker det som han blottlegger privatlivet sitt for å sanke sympatipoeng, men jeg greier ikke å få noe særlig sympati for ham. Kanskje er det alle årene i bransjen som har gjort det, men han framstår i stadig økende grad som en underholder, og ikke som en ektefølt musiker. De kommersielle interessene skygger fullstendig over for de kunstneriske ambisjonene, og han finnes ikke romantisk, bare kynisk.

Usher har vært en av de mest sentrale aktørene innen afro-amerikansk r'n'b helt siden han slapp sin selvtitulerte debut i 1994. Opp gjennom årene har han samarbeidet med anerkjente produsenter og låtskrivere som Sean Combs, Jermaine Dupri og Babyface. Singlene You Make Me Wanna og Yeah! er bare to av flere hits som har fylt opp mangt et dansegulv. Også på denne siste utgivelsen har Usher med seg en rekke suksessrike og anerkjente samarbeidspartnere, uten at det appellerer til meg av den grunn. Produsentduoen Jimmy Jam & Terry Lewis trekker i trådene på Raymond v. Raymond, men arbeidet de gjør her kan ikke på langt nær måle seg med tidligere bragder (duoen har blant annet produsert flere av Janet Jacksons utgivelser, og dét med stor kommersiell og kritisk suksess).

Usher og produsentene hans har laget en plate fylt av låter som holder lavt nivå både når det gjelder tekst og musikk (på den forferdelige balladen Foolin' Around synger han "Guess that's the man in me, blame it on celebrity", Papers skildrer innleveringen av skilsmissepapirene, og Lil Freak inneholder en skamløs sample av Stevie Wonders klassiker Living for the City.) Låtene bygges over samme lest, og han makter ikke å holde interessen min oppe.

Mulig dette funker strålende for noen, men selv er jeg fristet til å tro at det hjelper å være hunkjønn på fjorten år for å få maksimal uttelling av denne plata.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Katatonia - Viva Emptiness

(Peaceville)

Høsten er kommet, ja. Og hva er da bedre enn å lytte til Katatonia?

Flere:

Safariari - Zebra Knights
Sade - Lovers Live